Svalbard, reiseskildring og Erik Løchen

I festskriftet i anledning Bjørns Sørenssens 50-års dag har Gunnar Iversen skrevet om den typiske dokumentarsjangeren Reiseskildringen, det var i begynnelsen blant de mest populære av filmene og vi kan jo tenke tilbake på In Borneo, the land of the headhunters eller Nanook of the North og det historiske er på plass. ”(…) reiseskildingen er en slags fragmentgenre. Den består av en rekke nedslag i tid og rom, en perlesnor av stedsinntrykk og møter med landskap og mennesker” skriver Gunnar Iversen på side 28. I Norge er mange av de mest sette og kjære av dokumentarfilmene reiseskildringer, slik som Kon Tiki eller  Same Jakki. Reiseskildringer kan beskrives om filmer der filmskaperen drar et annet sted og møter en annen kultur, eller ser på sitt eget land med kameraets undersøkende øye, slik som nasjonalromantiske filmer som var svært populære på begynnelsen av forrige århundre.

Kan vi kalle Svalbard for en reiseskildring? Ja, det syntes jeg. Filmskaperen, i dette tilfelle Jan Knutzen, drar ut fra sitt vante område og besøker Svalbard. Han filmer Svalbard, men på hans ekspedisjon finner han bare fragmenter av andre historier. Han kan sette delene sammen for å fortelle en historie, slik han gjør med Camp Mansfield opptakene, eller han går tilbake i tid, til arkivene, og ser på den ukjente krigshistorien til Svalbard. Gunnar Iversen skriver at reiseskildringene ikke formidler innsikt, pga dens fragmentariske og vignettaktige form(Iversen, s. 28). Knutzen har derimot brukt det fragmentariske til sin fordel til å kunne formidle innsikt i den glemte historien til Svalbard og på den måten kan vi si at Knutzen sin film transcenderer reiseskildringen.

En filmskaper som jeg stadig tenker på når jeg skriver om Knutzen er Erik Løchen. Erik Løchen var den norske filmmodernismens Grand Old Man, med filmer som Jakten og Motforestilling. Han var en av ABC film sine stiftere og lagde mange av de såkalte Oslo-filmene, som var dokumentarer om Oslo laget fra 1950 til 1961 i (har lyst til å si regi, men det gjør jeg ikke) på etterspørsel fra Kristoffer Åmodt, Oslo Kinematografers sjef på denne tiden. Disse Oslofilmene hadde ikke modernistiske trekk, som Knutzen sine filmer har, men var ekspositoriske og er veldig fine å se på i dag. I 1976 derimot lagde Erik Løchen filmen Søring nordover som var en ironisk kommentar over nordmennenes postkortidyll av midnattsolens rike. Filmen begynner i Oslo der de dras mot Nordland, hvorfor vet de ikke, det er vel en slags kraft, et kall-  og de skal filme Midnattsolen. Men Nordkapp der de filmer er et værhardt sted og under alle opptaksdagene er det regn og regn og mer regn. Midnattsolen gjemmer seg bak de regntunge skyene og som en siste utvei fester de en appelsin på et fiskesnøre og bruker den som en stedfortreder. Men de ser det ikke fungerer og bruker en banan i stedet. Filmen utvikler seg fra en vanlig reiseskildring til en ironisk kommentar over turistdrømmen Norge.

Jeg ser noen likhetstrekk mellom disse to filmene, selv om de med første øyekast ikke er helt like. Men der jeg ser likheten er hvordan reisen utfordrer og forandrer det opprinnelige mål, tilegg til at lekenheten som preger begge filmene gjør at filmene skiller seg ut og minner om hverandre. Knutzen har i Boplicity en morsom hentydning til Erik Løchen, der han filmer en båt som heter Erik Løken og fortellerstemmen sier: Det er en båt der som heter Erik Løken, er det tilfeldig?”