Hva er Fellinisk?

(Denne teksten står også et annet sted på bloggen, men denne har fått få forandringer.)

I denne teksten skal jeg se nærmere på ordet Fellinsik. Jeg vet ikek hvor jeg ender, men dere får være med på turen. Jeg hadde et fag på Blinderen våren 2011, om auteurteorien via Federico Fellini. En akte auteur, og en fantastisk filmskaper. Jeg så da på nytt noen, og hadde min første opplevelse med flere Fellini-filmer under dette kurset, og dette er vel hva som sitter igjen.

Federico Fellini ble født i den lille kystbyen Rimini på Italias østkyst i 1920. Født inn i en middelklassefamilie var hans barndom preget av en katolsk oppdragelse, tegneserier og skandinaviske turister. Fellini begynte som karikaturtegner. Fellini tok dette med seg videre til filmen, med å ha ofte karikerte rollefigurer. I tilegg er det god dokumentasjon på at Fellini tegnet ut ideene til filmene  – med utgangspunkt i drømmer han hadde hatt. (Bondanella, s. 94)

Mange av karakterene som Fellini hadde i sine filmer kan bli sett på som karikaturer. I for eksempel La Strada (Fellini, 1954) har vi de to hovedkarakterene Zampano og Gelsomina som forholdsvis en tyrann av en muskelmann og den litt enklere klovnen Gelsomina. Det at de er karikaturer betyr ikke at de er uten dybde, men de er skissert opp med enkle trekk som gjør at deres ferd på landeveien bare utdyper deres karikerte trekk, og gjør de om til helere mennesker.

Karikaturene er tilstede i flere av Fellini sine filmer; i 8 ½ (Fellini, 1963) har vi den intellektuelle som ikke kan nyte kunsten; i Amarcord (1973) har vi den promiskuøse prostituerte Volpina som bare er en løssluppen og kåt jente; til og med i Roma, città aparta(Rosselini, 1945) som var en av de første Fellini skrev – dog i samarbeid med fire andre – har vi karikerte karakterer med presten, moren og paisanen.

Det Fellinisk blir  sett på som en sammenblanding av det som ligger i drømmeverdenen, og det som

” "Felliniesque" has come to mean a certain Italian sophistication yet earthiness, a fascination with the bizarre yet a love of simplicity all wrapped in a flamboyant Mediterranean approach to life and art.” http://en.wiktionary.org/wiki/Felliniesque

Under Fellini-seminaret på Filmens Hus 7.april i år, sa psykiater og felliniekspert Finn Skårderud at Fellini hadde dessverre blitt "regissørenes regissør."

Jeg bet meg merke i dette, både fordi Fellini er en såpass kjent og ikke minst anerkjent filmskaper, man også at det finnes jo et eget ord som dekker følelsen Fellini skaper: Fellinisk. Denne følelsen, eller kanskje mer treffende, denne stemningen som ordet dekker, blir brukt om andre stemninger, gjerne i filmer, men også i livet generelt. Fellinisk. Så hva er dette Fellinisk? Jo, noe rart. Men fint, veldig fint. Og det er noe magisk over det, men ikke helt magi. For eksempel i Amarcord har man en scene i landsbyen filmen foregår i. Det snør i flere uker. Det er hundreårssnøfallet som har rammer byen. Gatene blir dekket av snø, to meter høyt og det blir gravet veier som ser ut som små huler gjennom det massive snødekket. Uti der går gatelivet sitt gang; barna kaster snøballer; hun vakre i rød kjole går inn på kafé; konstabelen hilser på en gammel mann. Det vanlige. Og det snør tett. Plutselig lander det en påfugl på byens fontene. Byen stopper opp; alle ser på den. Det ligger en spenning i luften, før påfuglen slår ut fjærene sine i den vakreste prakt. Beklager den dårlige gjenskapningen, men det er ekte film vi prøver å beskrive her. Det er noe eget ved dette. Dette felliniske.

Men, hva har dette med regissørenes regissør å gjøre? For å se på det må vi ta en litt annen vei. Vi har data på at Fellini blir satt høyt på regissørkanon av regissører selv, men kritikerene er litt mer kjølige anlagt. Jeg tror at ordet fellinisk er grunnen til dette. Dette felliniske setter en stopper for handlingsfremdrift, men samtidig ikke. Fellini sine første suksesser var stramme historier - landveishistorien La Strada, eller den prosaiske Cabirias netter, som ikke stopper opp på samme måte.

Hvis vi ser på litt senere Fellini, la oss litt flåsete kalle det høyfellinismen, med La Dolce Vita og ikke minst 8 1/2. Her har man gått nesten helt bort fra plottdrevet historie. Det er hendelser som kommer etterhverandre og lager en narrativ, men den er ikke drevet av et plott. Pauline Kael har blant annet skrevet en meget surmaget kritikk av 8 1/2 som er verdt en titt. Hun beskriver den som infantil og blærete. Hva har skjedd her? Med både la strada og Cabirias netter var det søt skryt og rosende ord. Men når han lager modernisme blir han ikke akkseptert? Hvorfor det? Muligens at kritikernes stemme ikke kommer høyt nok til å dekke Fellini. De har som arbeid med å se på filmen, beskrive den, evaluere den og putte den på plass i videohyllen har ikke stort nok spenn i sin stemme. Hvordan beskriver man Fellini med ord?

I litteraturen om Fellini har vi blant annet to bøker: en internasjonal som handler om Fellini sine filmer, og den andre er norsk og ved Finn Skårderud. Begge disse bøkene er pussig nok bare fulle av skryt. De er forskjellige; den internasjonale putter den i en kulturhistorisk narrativ; Skårderud sin er om intellektet og det psykiske liv. To gode måter å se på en filmskaper, men disse blir fort intetsigende og fulle av skryt av filmskaperen. De liker Fellini, de klarer bare ikke å si noe fornuftig om ham. Og det er her regissørene kommer inn. Regissørene trenger ikke å si noe om Fellini. De kan, selvfølgelig kan de, men de har ingenting å tape på det. Fellini lager ikke bare vakre tablåer, stemninger, søte små historier og tunge modernistiske mesterverk. Han har også en vulgære periode, med Roma og Satyricon, og en litt varmere nostalgisk avsluttende periode. Regissørene kan bare plukke fra dette. De kan ta på det, forme det, leke med det på en måte skribenter ikke kan. De kan rett og slett interagere med det Fellinisk.

Det som da er synd med dette er jo at Fellini som lager fantastisk god kunst, blir glemt fortere enn det andre dårligere kunstnere blir. Bare fordi han lager ting som er vanskelig å formidle via pennen. Pennen reduserer Fellini til noe som gjør ham uattraktiv for nye generasjoner. På Filmens Hus under Skårderud sin visning var det flestt av den dannede eldre garde, enn den unge fremadstormende. Dette er jo helt naturlig, men litt trist. Derfor må slike fag berømmes som holder kurs for slik å bevare Fellinis minne og ikke minst viktighet. For Fellini var en viktig filmskaper når han holdt på. Han lagde kompliserte verk som utforderte det moderne mennesket og gjorde det med en varme, glede og fellinsque som ingen har fått til siden.  Se en Fellini-film i dag!