Jeg skal fremover analysere Jan Knutzen sin Svalbard i sort/hvitt og farger. Det som kanskje er mest interessant med filmen er hvordan den er fortalt; med en slentrende og personlig kommentatorstemme (Per Christensen), tidshopp, usikkerhet, refleksive grep som er blandet med performative teknikker og jazzmusikken, blir filmen til en collage over minner. ”Film er fragmenter” avslutter Knutzen filmen med.
I Bill Nichols sin bok Introduction to Documentary (2001), formulerer han seks modi som dokumentarfilm beveger seg i: ”Poetic, expository, participatory, observational, observational, reflexive, performative “(s. 99). Jeg kommer til å se nærmere på spesielt to av modi, refleksiv og performativ, som er de jeg syntes Knutzen passer best under.
Men hvorfor båssette Knutzen? Hva er det jeg vil oppnå med å finne ut av hva slags modus han passer under? Dette er det jeg kommer til å skrive om de neste ukene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar