Boy A

Den veldig fine filmen Boy A har gått under radaren til de fleste. Det er synd, for den er verdt å se og en film de fleste vil like selvom den tar opp et ganske så tøft tema. Filmen handler om "Jack", en ung gutt som etter å ha begått en grusom handling som barn, har blitt rehabilitert og blir forsiktig satt ut i samfunnet igjen.  Historien bruker den kjente Bulger-saken som rystet England (og verden) tidlig på nittitallet, som utgangspunkt. Og siden jeg hater handlingsreferat kan du lese om det her.

Jeg vil snakke litt om regien. Det er en debutfilm og det er mye man kan pirke på. For det første noen ganger irriterende klar symbolikk. For det andre uklar slutt, ikke som i en åpen slutt og nå må du tenke - men som i en veldig det virker ikke som du visste hvordan man skulle slutte den av, så man valgte å ha slutteden mest mulig... Uansett. 

 Det som irriterte meg mest var rett og slett hvordan sekvensene var satt sammen. For filmen hadde utrolig fint foto. De fleste scener i rom begynte med en total fra siden med stor dybdefokusen. Jeg en tilhenger av stor dybdefokus er siden det blant annet er det mest demokratiske bildet og jeg som seer kan bestemme hva jeg vil vektlegge + det er dritfint! Her er et eksempel: 

Fint ikke sant? Her er et til: 

Og enda et: 

Men det som da går galt er når man alltid gjør det samme. Igjennom hele filmen, for det gjør den. For, hvis vi går til den første bildet igjen, er det en scene som varer i 1 minutt og 34 sekunder. Det første bildet varer i fem sekunder, før det klippes til den typiske shot/reverese shot. Først dette:

Så dette:

Med disse to bildene går samtalen om hva Jack kan og vil gjøre. En samtale der gåten i filmen "Hva har Jack gjort?" blir tilspisset. Regissøren forlater aldri disse to bildene. Han klipper faktisk mellom de 20 ganger i løpet av 1 minutt og 29 sekunder. 

Vi kan gå til det neste bildet. I en scene som utspiller seg 7 minutter senere. Denne scenen begynner ikke med total bildet, men "in medias res", slik: 

Dette er første gangen vi er med Jack på jobb og sjefen forklarer ham hva han skal gjøre. "Last noe på, last noe av" er vel det han sier. før vi klipper til total: 

Denne scenen er litt annerledes enn den første, fordi det kommer en person til inn her, nemlig det som kommer til å bli Jack sin kollega og venn Chris, som kommer inn her: 

Det klippes så tilbake til denne vinkelen:

Før vi tilslutt ender opp på Jack: 

Også klippes det mellom disse tre halvnære bildene resten av scenen. Hele 15 ganger klippes det mellom de i løpet av 30 sekunder. Et gjennomsnitt på 2 sekunder pr bilde, uten noe variasjon. 

Og slik er den gjengse scene i denne filmen. Noe som gjør at den filmatisk blir litt kjedelig, man går litt trøtt på oppsettet og siden filmen aldri forlater denne formelen. Så dette er vel en advarsel til folk. Tør å bryt med oppsettet deres. Tør! Det blir så fort så kjedelig. Shot/reverse er kjedelig. Prøv inderlig å gjør noe annet. 

Siste eksempelet. Jack er på flørtern. Scenen varer i et minutt. Dte første bildet er der i 19 sekunder: 

Så kryssklippes det mellom det her: 

 og det her:

hele 10 ganger i 33 sekunder. Før det siste bildet varer i 8 sekunder: 

Og selvom de eksperimenter med lengden på hvor lenge et klipp varer, så er dte samme formel. Hør min bønn! Gjør det annerledes!

The Bad and the Beautiful

Veldig god film. Anbefales på det varmeste. Litt vanskelig å få tak i, men jeg bestilte den gjennom play.com og det er jo ikke så vanskelig.

Den handler om en filmprodusent i Hollywood, og vi får historien hans gjennom tre andre karaterer som han har hjupet og vært slem mot på samme tid. Kirk Doglas spiller filmprodusenten og det gjør han godt.

Ja. Tom for ord i dag.

Se vids i stedet.

Film, farger og fargede.

Det er lenge siden det har vært aktivitet på denne bloggen, men jeg tenkte jeg skulle prøve å publisere noe fremover. Noe hver dag hadde vært best, men tipper det blir lite en gang i blant.

Jeg er veldig glad i Technicolor – og så nå nylig Heaven Can Wait (1943) av Ernst Lubitsch. Er det noe annet jeg er veldig glad i så er det romantiske komedier, så flaks for meg at denne filmen var en romantisk komedie i Technicolor. Lubitsch er for kjennere synonymt med stilfulle komedier. Han har laget den evige søte The Shop Around the Corner (1940) med James Stewart og Margaret Sullivan, og den enda veldige morsomme To be or not to be og ikke minst den enste filmen Garbo lo i,  Ninotchka (1939).

Men dette innlegget skal ta for seg Heaven Can Wait og det var rart å se på denne filmen (som ikke må forveksles med Heaven Can Wait med Warren Beatty. Det er noe helt annet), rart fordi den føles så gammel. Det begynner med slutten. Henry Van Cleeve (Don Ameche) har akkurat tatt det siste store spranget og tusler ned trappen og treffer Satan sjøl. Men dette er jo en Lubitsch film, så Satan er vennelig, velkledd og  ganske så stilig. Det er moderne, nesten minimalistisk rom de er i og rødt overalt. Her forteller Henry historien om livet sitt og hvorfor han fortjener en plass i Helvete.

Historien han forteller er om en mann som etter min standard ikke finnes umoralsk. Han stjeler sin (anale) fetters kjæreste, men det er hans livs kjærlighet og de er gift helt til hun blir revet bort fra ham etter de har vært gift i 25 år. Han prøver å sjekke opp noen, men gjør det aldri. Jo. Han drikker seg full med sin franske barnevakt en gang nå han var liten, uten at det gjør noe egentlig. Og det er her jeg syntes det er så gammelt – moralen til menneskene er så sterk. Gudsfryktige. Vennlige. Ikke gjort noe galt i hele sitt liv. Bare sagt noen få hvite løgner, og BAM send meg til helvete med en gang. Eneste stedet jeg fortjener å være. Bra at Satan var en så rederlig og ærlig mann da.

Grunnen til jeg begynte å se den var på grunn av en annen Technicolor film som jeg er i gang med å se på, men har en liten pause fra, for jeg vil se den en dag det er mørkere enn det var på formiddagen i dag; Leave Her to Heaven (1945). Denne filmen kom jeg over når jeg så den ”herregud så fantastiske” dokumentaren A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies (1995), her snakket han om denne filmen. En Film Noir i Technicolor. Og er det en annen genre jeg liker så er det Film Noir. Felles nevneren for disse filmene (foruten Technicolor) var Gene Tierney. I den første filmen spilte hun snill og god og vakker. I den andre var hun sjalu, morderisk og vakker. Gleder meg til å se den ferdig.  

Apropos farger så har jeg endelig klart å komme meg igjennom Diary of a Mad Black Woman (2005) Jeg har ikke vært sånn rørt siden Lange flate bællar 2. For det er dårlig. Veldig dårlig. Alt. Men, jeg har fått til en teknikk for å kunne overleve mens jeg se r på. Snakke til skjermen. Gjerne høylytt og bue og hoie og være afro-amerikansk i grunn. Når ektemannen drar heltinnen ut av huset roper jeg av full hals ”No, you didn’t!” og når hun får sin hevn med Medea midtveis i filmen så ler jeg hardt og høyt. Slår meg på låret og ler og roper ut ”You go Girl!” Det er nok den eneste måten man kan overleve en slik film på.

Har du ikke hørt om denne filmen før kan jeg fortelle deg at den er laget av Tyler Perry, og filmene han lager har fått et veldig stort publikum, men dette publikummet er kristenkonservative afro-amerikanere, ja du leste rett. Og de, de er det visst en del av. Men, jeg har tenkt til å lage et eget innlegg om Tyler Perry i snar fremtid, så frem til det enjoy!

http://www.youtube.com/watch?v=jNyw39a0qnc