Lebi

Dette er en litt høytidlig stund, for akkurat nå skjenker jeg dere ordet ”Lebi”. –Lebi? tenker du. –Hva er Lebi? ­–Lebi er fremtiden, svarer jeg.

Hvis du spør hvem som helst om hva film er så vil de garantert svare at det er –Ja, det er jo film det. Du veit… Sånn Pirates of the Carribiean. –Aha. Altså en handlinsdrevet fiksjonsfortelling, fortalt via levende bilder? –Ja, men ikke bare det asså. Det er sånn dokumentar og ja, tv-serier. –Hva med dataspill? spør jeg. Nei, ikke dataspill. Det er jo ikke film.

Nei, for det er jo ikke film. Men det har en viss likhet. Det er levende bilder som gjerne er i en narrativ. En stor og kanskje den viktigste forskjellen er at du styrer i dataspillet, mens i filmen blir man styrt, en annen er at film (hvis vi ser bortifra animasjon) har en ikonoklastisk forhold til virkeligheten. Altså filmen tar et bilde av virkeligheten. (noe som blir mer og mer bøyd for hver dag i denne bluescreenverdenen vi lever i.) –Men, vi er førnøyd med begrepet film er vi ikke? Vi trenger da ikke å ta dataspill inn under det ordet. ­–Nei, svarer jeg, på ingen måte. Men jeg vil ikke ha dagens film under begrepet film heller. –Hva?! skriker du nå –Hva faen mener du?! –Vel, svarer jeg rolig og bytter til engelsk ”modern day film is made from either a cellulose acetate or polyester base with a coating of light sensitive minerals - namely silver salts.”(se her). Og nå sitter du som et ?.

Et typisk eksempel på film

For film er egentlig ikke de levende bildene som blir vist, film er et format, et fabrikkert og lysømfintelig stoff, som vi fotograferer med og projiserer ut på et lerret. Det er film. Det at det er levende er bare en illusjon, siden bildene blir projisert i en viss hurtighet (gjerne 24 bilder i sekundet), og det skaper illusjon om at bildet beveger seg. Men det gjør det ikke. Det er bare øyet som lager skjøter for oss, og vi tror vi ser levende bilder. Ha!

Men, ja, det er jo film det da, sier du. Og ja, jeg er enig. Det er film det, men det er ikke det som er film lenger. Vi har sluttet å fotografere på film – vi har byttet format. Nå filmer vi digitalt og viser filmene digitalt. Film er helt ute v regnestykket. Film begynner å bli et arkaisk format, et format som kun gærningene holder på med (slike som meg).

–Men, det er jo likevel film, sier du mens du klør deg i huet. –Ja, svarer jeg like sindig som alltid. –Men er ikke det feil? prøver jeg meg. –Når man ikke bruker film er det ikke mer redelig å bruke et annet navn? Slik som i Amerika. –Amerika? –Ja, Amerika. Der har man i alle år hatt to betegnelser for film. Man har hatt film og man har hatt movies; Moving Images. Distinksjonene har vært kunstfilm=film movies=populærfilm (sånn grovt og unyansert), men nå har debatten begynt der: Hva med å bare kalle det for movies?

Jeg vil ikke kalle det movies. Movies. Nei, det er tullete. Moving Images er jo allikevel et godt utgangspunkt, så vi kan jo ta med oss det til Norge og det norske språket; Levende bilder, men det blir jo altfor kronglete å si –Bli med å se på levende bilder i kveld? Hvilke levende bilder skal vi se på i kveld? Har du sett det levende bildet der? Nei, nei, nei. Det går jo ikke. Jeg vil nok anta at du som den observante leser du er har fått med deg hvor jeg vil hen nå. Lebi. –Bli med å se en lebi? Så du den lebien der? Min favortittlebi er uten tvil … ja du skjønner.

Så, jeg vet at ingen kommer til å støtte dette i begynnelsen. –Film funker jo så bra, sier du. Ja, det gjør jo det, men det stemmer jo ikke med virkeligheten. Film er noe annet. Jeg tar film i mitt analoge kamera og fremkaller det. Film er noe som man så lebien på i gamle dager. Så! Fremad folkens. La oss glemme film og skaffe et nytt ord. Mitt forslag er Lebi!

The Bad and the Beautiful

Veldig god film. Anbefales på det varmeste. Litt vanskelig å få tak i, men jeg bestilte den gjennom play.com og det er jo ikke så vanskelig.

Den handler om en filmprodusent i Hollywood, og vi får historien hans gjennom tre andre karaterer som han har hjupet og vært slem mot på samme tid. Kirk Doglas spiller filmprodusenten og det gjør han godt.

Ja. Tom for ord i dag.

Se vids i stedet.

Hvorfor ikke

Ikke bare teori på denne siden allikevel. Min kompanjong og jeg lagde i vinter en film som pga årsaker vi på den tiden ikke kunne noe for ble, trist å si det, en mislykket film.

Hopp noen måneder frem i tid, til i dag. Den siste tiden har jeg blitt veldig interesset i bildet. Jeg tror det begynte med innlegget mitt om farger, men jeg har i hvertfall fått dilla på bilder og fotografier. Jeg har den siste tiden begynt å lære meg om det å ta bilder også, og begynner å forstå hvor filmen gikk galt, men også hva vi kan gjøre med den.

Hovedproblemet med filmen var at de var (få med dere dette) var flmet i ufokus (!) og med noen blasse farger hjalp ikke det sælig på filmens uttrykk. Fargene skulle vi korrigere siden, men pga mangel på godt utstyr og viten til hvordan - ble det seendes ganske sjabert ut.

Luckily(for i hvertfall denne bloggposten), har jeg blitt smittet av fotobasiieln og har skamfert internett for bilder og teknikker til hvordan fotografi fungerer. Inne på en blogg i dag kom jeg da over disse bildene, som var tatt på operaen, der vi filmet scener fra vår film. Jeg la to og to sammen - og se hva som skjedde:




Jeg liker det litt. Her har jeg ikke gjort mer på det enn å fjerne fargene og sette opp kontrasten, men dere skjønner idéen.

Fargefilm

En irritasjon for fargefilmentusiaster er det evinnelige spørsmålet om hva som var den første fargefilmen, og at det var vel Trollmannen fra Oz. Irriterende for det går ikke an å si hva som var den første fargefilmen, man har eksperimenter med fargefilm fra filmens begynnelse. Det var i hvert fall ikke Trollmannen fra Oz, man hadde farger på film før man fikk lyd på film.

Men det som er en glede å spørre en fargefilmentusiast om er om fargefilmens historie, da kan han prate i evigheter. Jeg er ingen fargefilmentusiast, jeg prøver å bli, så nå leser jeg en bok om fargefilm: Color: The Film Reader (2006, red: Angela Dalle Vacche og Brian Price) Hensikten med boken er å fremme farger som et like viktig konstruktiv element i filmforskningen som mise-én-scene, lyd, kamerabevegelse, skuespill, etc. Det er overraskende på meg at filmforskningen ikke har tatt farge like seriøst som andre elementer, men boken bruker forordet til å skylde på neoformalistene (Bordwell, Thomsen, Steiger) for det. Farger passer ikke inn i deres skjemaer, påstår Brian Price, fordi farge passer ikke å analyseres som de andre tekniske elementene. I følge Thomsen er farger interessant som en excess, noe Price er uenig i. Farger er ikke noe man tenker på i etterkant, sier han, det skaper filmopplevelsen mens man ser på det. De første kapitlene i boken er i hovedsak viet Technicolor, min favoritt.

Technicolor, slik som vi kjenner det, er laget av tre farger som er blandet sammen, både additiv og subtraktiv. Først med lys og så med ehhh… masse? Merker at det trenges en god forklaring på dette, så jeg skal prøve så godt jeg kan på å forklare hvordan det fungerer (helt ærlig, så er det for teknisk for meg)

Først så tager man et kamera, og ikke et hvilket som helst kamera, men et Technicolorkamera. Et sånt kamera var dyrt, man kunne ikke bare leie et kamera, men man måtte leie en hel gruppe med mennesker som skulle være med mens man filmet. De passet på at det var farger som var gode og kom med tips, i tilegg til å faktisk betjene kamera og lys. Så peker man det på det man vil filme.

Da kommer det lys inn på ikke en film, men tre (!) forskjellige filmer. Hver film har hver sin farge: Rød, grønn og blå. (Dette er hva som kalles additiv, noe du kanskje husker fra skolen.) De får dette til med en prisme som splitter lyset i tre forskjellige retninger og inn på hver sin film. Så er det videre til neste steg, den subtraktive. Det er her magien skjer – den faktiske magien – kjemimagi. Disse tre filmene blir smeltet sammen til en, som får fargene til å se så sterke og klare ut. Technicolor farge er jo blitt et uttrykk på noe som er som tatt ut av fantasien, noe ”superekte”.

I 1947 sa en av de franske filmsjefene: ”The french don’t go in for musicals or color films. They prefer dramas with intellectual ideas to carry them along. ”(Andrews, s. 47) Det er jo vittig i dag at han forholdt seg til fargefilm som en sjanger, men han hadde jo et poeng. Fargefilmene var ikke forbeholdt ”dramas with intellectual ideas”, snarere tvert imot. Farger ble ikke mottatt med stormende jubel, noe som kan ha med å gjøre at Technicolor var ufordragelig dyrt, som gjorde at kun de aller største produksjonene kunne ha råd til det - farger var for musikaler og andre overdådige Hollywoodfilmer.

I 1947 ble Technicolor tatt inn for retten for å være for å ødelegge for andre fargefilmselskaper og i 1949 måtte de åpne opp i alt det hemmelige laboratoriumsarbeidet de hadde gjort. Selv om det nå ble fritt frem for fargefilm, var det allikevel mange år til før det var fargefilm som var normalen – fargefilm var ikke det eneste alternativet før på slutten av sekstitallet.

Grunnen var at det var billigere å filme i sort hvitt, publikummet forlangte ikke farger og farger var ikke regnet som realistisk. Noe som er veldig rart å tenke på, men som stemmer jo helt når man tenker på at filmene som var i farger var de mest overdådige Hollywoodfilmene.

Men, tenker du nok, alt er jo i farger nå. –Det stemmer. Forandringen skjedde med filmens store hovedfiende i det 20. århundre: Fjernsynet, men ikke slik du tror. Fjernsynet begynte med fargesendinger på sekstitallet og når aktualitetsprogrammer, nyheter, ja, alt på fjernsynet ble i farger, da ble det realistisk med farger – også på film og det billige og godt brukte alternativet sort/hvitt ble et kunstig grep.

Nå i dag tenker vi ikke så mye over farger. Vi analyserer farger som trekker til seg oppmerksomhet, men man har ikke, som boken fremmer, en god metodikk for å analysere farger, vi har ikke noe språk for det. La oss avslutte med litt Technicolorfilm. Jeg er veldig lei meg for at vi ikke lager slik film lenger - men her er hvertfall jenter etter jenter i Technicolor

Fragmenter av "Svalbard i sort/hvitt og farger"

Jeg skrev i går at jeg skulle skrive analysen av "Svalbard" i dag, det har jeg ikke gjort. I steden har jeg laget en Keynotepresentasjon om Jan Knutzen, som jeg skal fremføre på mandag. Med det så klippet jeg ned "Svalbard" til en tre minutters snutt slik at jeg kunne vise noe av egenarten til Jan Knutzen under presentasjonen.

Den videoen har jeg også lagt ut på YouTube og dere kan se den her.

Det er vel egentlig ikke lovelig å publisere den på YouTube, men jeg håper at alle bare godtar det, siden filmen burde bli sett og jeg sier at alle bær gå inn på nfi.no og kjøpe den. Sier det igjen her. Kjøp den.

Noen tanker om filmdramaturgi 2

Som jeg snakket om filmdramturgi, hva er det? Hva skal det være for noe? - Har jeg kommet til et lite svar. Filmdramaturgi handler om å lage en stemning, ikke å fortelle en historie. Historien er ikke det viktigste med en film, det er stemningen filmen skaper som er det viktigste. Historien skal selvfølgelig være der, men kun som et stilas for å holde stemningen oppe. Jeg tenker at filmdramaturgi er en selvhjelpsbok for regissører.

Hva er en stemning? -

Norsk ordbok om

stemmeskiftestemmetallstemmetegn

stemning

stemningsbølgestemningsfullstemningsmenneske

stemning -en, -er

1 sinnstilstand: lys, mørk, trist stemning / være i løftet, høy stemning ɔ:i strålende humør / etter noen pjoltere kom han i stemning; stemningen (blant de tilstedeværende, blant publikum) var den aller beste, var på topp / det var en stor stemning /stemningen steg / piske opp stemningen; –innstilling; sympatiforhold: snu stemningen / er det stemning for å fortsette?

2 preg: månelyset skapte en trolsk stemning

3 følelsesbetonet situasjon; følelsesfullhet: det var mer stemning enn dybde i boken

Stemning er også:

http://koselig.blogspot.com/2007/11/stemning.html

og

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7060980

"Det var mer stemning enn dybde i boken", står det i ordboken, som den evige påminnelsen om at historien også er viktig.

Selvfølgelig er historien viktig. Men den har ikke så mye med filmen å gjøre. Historien er noe annet enn filmen. Filmen er det som er i bildet. Filmen er innholdet i bildet. Men, jeg syntes jeg beskriver film for dårlig. Film er ikke bare bilde. Film inkluderer også lyd. Film er en audiovisuell opplevelse.

Det finnes jo strukturer på registemninger. La oss se litt på de.

Det er Den moderne actionfilmen, post 9/11: håndholdt kamera, realistisk, cinéma varité, med kaotisk klipping slåssing med kun diegetisk lyd (selvom det i dette youtube klippet har det blitt lagt på musikk av Moby):




Det er også noen forskjellige stemninger for humor, sånn som:





og

Noen tanker om filmdramaturgi

Hvordan skiller filmdramaturgi seg fra "plain ol' " dramaturgi? Ja. det håpet jeg du hadde noen svar på, men jeg vil da komme med noen antakelser. Forskjellen ligger i bildene og hva du kan gjøre med bildene.

Dramaturgi på en scene f.eks. vil alltid bli sett fra ett synspunkt; fra salen. Så man må forholde seg til at hvis man skal ha sceneskift så vil det enten ta tid eller trekke oppmerksomhet vekk fra stykket, mens man omorganiserer neste scene. Dramaturgien er altså låst på stedet. I den nyere tid har det blitt mer og er vanlig å bruke video på scenen, men dette er regivalg og vil ignoreres blindt for nå.

I bøker kan man gjøre hva man vil. Man forholder seg ikke til noe annet enn teksten. Jeg er ikke sikker på hvordan dramaturgi bør se ut i en bok, har ikke lest noen litteraturteoretikere på en stund og er ikke sikker åp hvordan man skal forholde seg til det. Jeg får ta det fra min egen empiri. Vi må nesten skille mellom krim og annen skjønnlitteratur, sånn i begynnelsen. Vi kan dele resten av skjønnlitteraturen siden.

Krim har en enkel plotstruktur, der man fordeler ut informasjon sakte men sikkert, som små drypp. Who don' it?! Meget grovt, ultraforenklet.

Annen litteratur tar vel først å introduserer personene det handler om og så er jeg jammen ikke sikker. Dette må jeg lese mer om. Dramaturgi i skjønnlitteratur.

Når det gjelder filmdramaturgi, så har man en måte og se på den på og det er historien. Robert McKee, Syd Field og Erlend Loe er alle manusforfattere, som har hatt stor innflytelse på Hollywood eller Norge (gjett hvem som har hva), og de har en ting til felles. Kravet om den gode historien.

Og misforstå meg rett. Jeg er for den gode historien, men er ikke det som Aksel Kielland skrev i Det norske hus 2.0 at "Gode historier hører hjemme i ukeblader, tv-filmer, mytologi og politikk." Film fortjener en dramaturgi som ikke er bundet opp av manuset. Som ikke er bundet av den gode historien, men en dramturgi som kan lene seg mot bildene.

La bildene styre.

Hvordan gjør man det her? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan man kan skape en dramturgi som baserer seg på film som medium. Vi må se på hva som funker.

To be cont...

Hva er film?

I dag har jeg tenkt en del på det gamle ontologiske spørsmålet: Hva er film?

I gamle dager hadde vi Bazin, som i sin Qu est-ce que le cinema skriver varmt om filmens dokumentariske fortreffelighet. Det kan fange Virkeligheten. Men i dag, da vi ikke bruker film når vi filmer. Det er digitale videofiler, logoritmer: Hva er film da blitt?

Film (35 mm, etc.) var jo direkte avtrykk av det som søkeren pekte seg mot. Lys gikk inn på filmen, og skapte livets skygger i det.

Men når vi, som i dag, bruker video så er det ikke noe orginalt avtrykk. Det er matematiske beregninger som skaper bildene. Hva er da film? Levende bilder?

Som det var i klippet over (hvis det funket, jeg er en n00b), ser vi at bildet blir manipulert. Grønnskjermer på enkle bilder av gater, trenger ikke å være s.fx. lenger en gang. Bare, jeg går gatelangs. Hva skjer med film da? Dokumenterer film ennå virkeligheten? Nei. Hva er film da? Har det sluttet å være film? Er det bevelige bilder som Nöel Carrol, vil si at det er. Moving images? Er det det film blir til? Og i såfall, vil vi ikke da måtte regne med dataspill som en del av det. Det er jo også levedne bilder. Jeg merker at hjertet mitt blir tungt som stein av å tenke på det.