Jeg er veldig glad i Technicolor – og så nå nylig Heaven Can Wait (1943) av Ernst Lubitsch. Er det noe annet jeg er veldig glad i så er det romantiske komedier, så flaks for meg at denne filmen var en romantisk komedie i Technicolor. Lubitsch er for kjennere synonymt med stilfulle komedier. Han har laget den evige søte The Shop Around the Corner (1940) med James Stewart og Margaret Sullivan, og den enda veldige morsomme To be or not to be og ikke minst den enste filmen Garbo lo i, Ninotchka (1939).
Men dette innlegget skal ta for seg Heaven Can Wait og det var rart å se på denne filmen (som ikke må forveksles med Heaven Can Wait med Warren Beatty. Det er noe helt annet), rart fordi den føles så gammel. Det begynner med slutten. Henry Van Cleeve (Don Ameche) har akkurat tatt det siste store spranget og tusler ned trappen og treffer Satan sjøl. Men dette er jo en Lubitsch film, så Satan er vennelig, velkledd og ganske så stilig. Det er moderne, nesten minimalistisk rom de er i og rødt overalt. Her forteller Henry historien om livet sitt og hvorfor han fortjener en plass i Helvete.
Historien han forteller er om en mann som etter min standard ikke finnes umoralsk. Han stjeler sin (anale) fetters kjæreste, men det er hans livs kjærlighet og de er gift helt til hun blir revet bort fra ham etter de har vært gift i 25 år. Han prøver å sjekke opp noen, men gjør det aldri. Jo. Han drikker seg full med sin franske barnevakt en gang nå han var liten, uten at det gjør noe egentlig. Og det er her jeg syntes det er så gammelt – moralen til menneskene er så sterk. Gudsfryktige. Vennlige. Ikke gjort noe galt i hele sitt liv. Bare sagt noen få hvite løgner, og BAM send meg til helvete med en gang. Eneste stedet jeg fortjener å være. Bra at Satan var en så rederlig og ærlig mann da.
Grunnen til jeg begynte å se den var på grunn av en annen Technicolor film som jeg er i gang med å se på, men har en liten pause fra, for jeg vil se den en dag det er mørkere enn det var på formiddagen i dag; Leave Her to Heaven (1945). Denne filmen kom jeg over når jeg så den ”herregud så fantastiske” dokumentaren A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies (1995), her snakket han om denne filmen. En Film Noir i Technicolor. Og er det en annen genre jeg liker så er det Film Noir. Felles nevneren for disse filmene (foruten Technicolor) var Gene Tierney. I den første filmen spilte hun snill og god og vakker. I den andre var hun sjalu, morderisk og vakker. Gleder meg til å se den ferdig.
Apropos farger så har jeg endelig klart å komme meg igjennom Diary of a Mad Black Woman (2005) Jeg har ikke vært sånn rørt siden Lange flate bællar 2. For det er dårlig. Veldig dårlig. Alt. Men, jeg har fått til en teknikk for å kunne overleve mens jeg se r på. Snakke til skjermen. Gjerne høylytt og bue og hoie og være afro-amerikansk i grunn. Når ektemannen drar heltinnen ut av huset roper jeg av full hals ”No, you didn’t!” og når hun får sin hevn med Medea midtveis i filmen så ler jeg hardt og høyt. Slår meg på låret og ler og roper ut ”You go Girl!” Det er nok den eneste måten man kan overleve en slik film på.
Har du ikke hørt om denne filmen før kan jeg fortelle deg at den er laget av Tyler Perry, og filmene han lager har fått et veldig stort publikum, men dette publikummet er kristenkonservative afro-amerikanere, ja du leste rett. Og de, de er det visst en del av. Men, jeg har tenkt til å lage et eget innlegg om Tyler Perry i snar fremtid, så frem til det enjoy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar