Fragmenterte tanker om Svalbard

Hva var utgangspunktet for filmen, altså grunnen til at Knutzen fikk penger til å lage en dokumentarfilm om Svalbard.

Hvorfor tok det så lang tid å få den ferdig?

Hva har dette gjort med filmen?

Hva er budskapet til filmen?

Er det en refleksiv film?

Hvordan vil du forholde deg til sjangere?

Er Svalbard en unnskyldning for å kunne vise frem filosofiske sider ved film?

Filmen har jo forandret seg fra å være en dokumentarfilm om Svalbard, til å bli en dokumentarfilm om hva som er en dokumentarfilm?Nei, ikke helt. Det som har skjedd er at filmen, som sikkert var en ”vanlig” film om Svalbard – har blitt til en ”Knutzen film”. Hva kjennetegner en ”Knutzen film”?

Det er altså en personlig film. En auteur film. Sier man auteur om dokumentarfilm? Hva har tiden gjort med filmen? Har den gjort hele filmen til en kompilasjonsfilm? Er det derfor han så lett kan hoppe i tid og sted. Alt er gamle opptak, klippet sammen på en ny meningsfull måte. Hva skjer da med narrativiten? Den blir modernistisk, essaypreget – vi er klar over at vi ser på en film  og hva så? Dette kommer fra en filmmaker som tidligere hadde klare revolusjonære tendenser, men som i 1996 ikke var på barikadene og ville ”propagandere” kommunismen lenger – hadde han blitt oppslukt av det postmoderne? Filmen er full av nostalgi – den er romantisk – den er morsom – den viser det rare (oestranie) –

Hva er det som skjer med det narrative?

Den er fragmentarisk. Den viser ikke hele sannheten, den viser deler – den viser de delene den finner, det den finner interessant. Hva skjer med filmen? Den blir morsom, den blir ettertenksom, den skifter sjanger; Morgenbladets anmelder av Boplicity brukte ordet fyllevrøvl, noe det kan minne om; det er poetiske innslag og den trekker frem glemt historie i lyset. Filmen blir viktig; bildet av mannen på gravstenen i Barentsburg. Knutzen filmet det i 1977, allerede da hadde det blitt gammelt og nedslitt, men i dag 2010 sitter jeg og ser på det bildet på gravstenen. Jeg vet ingenting om han – Han var russisk, han er død og han hadde noe med Svalbard å gjøre, men han blir ikke glemt. Han er dokumentert. Han blir vist frem. Det samme med Svalbard, dette er ikke lenger slik Svalbard er, det er fortid, historie, og vi kan nøste trådene sammen, vi kan gjøre Svalbard sin historie om til hva vi vil. Historien om Svalbard er om menn og kullgruver og feilslåtte marmorinvesteringer og is og fly som lander, eller ikke lander, fly som leverer post og det er en høytidig stund. Hva er Svalbard uten Knutzen – dette er Knutzen sin gjenerindring, sin sammensetting. Det er hans fragmenter fra Svalbard – Han forteller oss at postflyet fra 1953 sitter fast på hans netthinne. Og han viser oss det, som en opptrapping til hva som er i vente. Svalbard er en blanding av Knutzen sine minner, hans gamle opptak, opptak funnet i arkivene og opptak gjort av privatpersoner – Men filmen er Knutzen sin. Filmen er disse delene satt sammen til en meningsfull enhet, og slik forteller Knutzen om sitt Svalbard – Han viser oss det Svalbard han ble forelsket i. Og når han gjør det kommer han over glemte historier, fra krigen, eller før krigen. Det blir til en detektivhistorie – man nøster opp sannheten – men man finner ikke ut av så mye, det er en abrupt slutt, som fører oss tilbake til at Svalbard eksisterer kun som en del av Knutzens univers.