Syd Field Screenplay – The Foundation of Screenwriting (Field, 2005)

Jeg skal fremover analysere Syd Field sin kjente og kjære bok Screenplay. Boken som burde være kjent for alle som har en interesse i film, ble første gang utgitt i 1979 og som siden den gang vært en hovedbok for Hollywood og den kommersielle filmen, til både glede og forargelse. Du kan lese mer om han her.

Mye av kritikken av boken har vært at den bidrar til å lage skjematiske filmer, en filmstil jeg ikke setter så pris på, så jeg kommer til å lese boken med et negative øyene. Jeg begynner å lese denne boken nå og kommer til å skrive om hvert kapittel til boken er ferdig lest, da jeg vil oppsummere boken og dens ærend. 

Boken er på 309 sider fordelt på 18 kapitler, 19 hvis man tar med introduksjonen. Kapitlene er følgende

1. 1. What is a screenplay?
2. 2. The subject
3. 3. The Creation of Character
4. 4. Building a Character
5. 5. Story and Character
6. 6. Endings and Beginnings
7. 7. Setting Up the Story
8. 8. Two Incidents
9. 9. Plot Points
10. 10. The Scene
11. 11. The Sequence
12. 12. Building the Story Line
13. 13. Screenplay Form
14. 14. Writing the Screenplay
15. 15. Adaptation
16. 16. On Collaboration
17. 17. After It’s Written
18. 18. A Personal Note

Jeg kommer til å ta for meg hvert kapittel og kommer til å legge de ut her på bloggen etter hvert som jeg har skrevet det. Da kommer jeg til å oppdatere slik at dere kan klikke på det kapittelet dere vil lese om. 

Denne første blogginnføringen vil ta for seg introduksjonen i boken.

Det første som møter oss når man blar forbi innholdsfortegnelsen, som er på en side for seg selv markert med ”To the reader”, er et sitat av Joseph Conrad: 

”My task … is to make you hear, to make you feel - and, above all, to make you see. That is all, and it is everything. ” 

Dette er da, antar jeg, også Field sin mening. Han skal med denne boken lære oss å høre, å føle og det viktigste – å se. Med bruk av en anerkjent forfatter som Joseph Conrad legges det også en ekstra dybde i sitatet, og siden hele siden er viet til sitatet føles litt ekstra høytidlig å bla over til neste side. 

Men når man gjør det så møter Introduction oss. Under overskriften er det et nytt sitat. ”The book says that we may be through with the past, but the past may not be through with us” – Magnolia, Paul Thomas Anderson

Dette mystiske sitatet begynner introduksjonen som skal handle om fortiden. Han velger å bruke et sitat fra en relativt ny film (Magnolia kom i 1999) og sitatet er et av de mange kjente sitatene fra denne filmen. Dette sitatet har faktisk fått kritikk for at det er jålete og får filmen til å virke mer viktig enn den er; siden boken han referer til ikke finnes og når man blir presentert for et slikt sitat vil man tro det er bibelen. Men for all del, sitatet er fint og det setter tonen for hva som vil komme; Field har en middlebrow holdning til faget. Han referer til typiske Oscarfilmer slik som American Beauty, Ringenes Herre (alle sammen), The Royal Tenenbaums og klassikere som The Godfather og Chinatown, og med det sitatet får han leseren i en seriøs stemning, uten å jage leseren bort med et sitat som er for vanskelig eller for lett. 

Introduksjonen er på 14 sider og er en liten biografi over både boken og Syd Field. Vi får vite om hvorfor han skrev den første gang i -79 og at han ikke ble overrasket over dens suksess. Han skriver om hvordan han ble interessert i film, oppvekst i Hollywood, hang med James Dean, begynte på Berkley i -59, hadde Renoir som instruktør og hvordan han til slutt ble en manusforfatter og –lærer. Vi forstår at han er New Hollywood. Han er i boken opptatt av å være ”up to date” og vier én hel side til de nye stilene og teknologiene som har kommet: 

(…)with the dramatic rise of computer technology and computer graphic imagery, the expanded influence of MTV, reality TV, Xbox, PlayStation, and new wireless LAN technology, and the enormous increase in film festivals both here and abroad, we’re in the middle of a cinematic revolution.(Field, 2005, s. 2)

Men hans hovedpoeng er: ”(…)the art of storytelling has remained the same.” (Field, 2005, s. 2)

Han definerer manus som ”A screenplay is a story told with pictures, in dialogue and description, and placed within the context of dramatic structure.” (Ibid.)  Han legger vekt på at et manus skal ha en historie som må ha en dramatisk struktur: ”You know, boy meets girl, boy gets girl, boy loses girl.”(Field, 2005, s. 3) Han bruker så Ringenes Herre som eksempel. Det er et godt eksempel å bruke, for Field er opptatt av ”tre akts strukturen” og Ringenes Herre er delt opp  i tre filmer slik at han enkelt og klart kan vise hver av akt med hver sin film: 1. første film sette premiss. 2. film bygger opp konflikter og møte motstand og 3. film løser konflikten. ”Set up, confrontation, and resolution.” (Field, 2005, s. 3) Han er opptatt av å vise at drama har en enkel struktur, men han sier også at man i dag godt kan blande tid, rom og sted – dette syntes jeg tyder på at utviklingen til filmforståelsen til ”mennesket” har utviklet seg kraftig. En av Hollywoods premissleverandører forteller at man kan ha en mer modernistisk tilnærming til faget, det syntes jeg viser at vår forståelse for film har vokst i forhold til hvordan filmer var for bare 30 år siden. Det postmoderne har kommet for å bli i Hollywood. 

Han skriver om sin beundring han har for den franske filmregissøren Renoir; Han var student av ham og et visdomsord, eller -setning, forteller han oss, klisjeen er ikke bra: 

If you paint the leaf on a tree without using a modell (…) your imagination will only supply you with a few leaves; but Nature offers you millions, all on the same tree. No two leaves are exactly the same. (Field, 2005, ss. 6-7)

Han er en New Hollywood ringrev og er en slags gjennomkommersialisert 68’er, noe som har sine negative sider; han er New Age: ”I think everything happens for a reason” og ”(…)it is a moment of magic and wonder, mystery and awe. Such is the power of the film.” Magic! Wonder! Det ligner disse stygge Law of Attraction holdningene som gjør at jeg personlig mistror hele prosjektet.

”The hardest thing about writing is knowing what to write about.” sier han på side 8. Men dette er ikke en kokebok sier han. Han kan ikke gå skrittene for deg. Men han kommer med tips. Når han var yngre jobbet han som manuskonsulent for et filmselskap, der jobben hans var å lese tusener på tusener av manus og anbefale de som burde bli film. 

What I was looking for, I soon realised, was a style that exploded off the page, exhibiting the kind of raw energy found in scripts like Chinatown, Taxi Driver, The Godfather, and American Grafitti. (Field, 2005, s. 11)

Etter han har sagt dette skriver han en liten digresjon om at han følte seg som Jay Gatsby, og hans lengsel etter ”the green light”. Jeg undrer litt over hvorfor den lille digresjonen er der. Den er fin, han setter seg i et romantisk lys; Intellektuell; Amerikansk; Borgerlig, men det blir bare en falsk poengtering. Informasjonen henger ikke sammen. Han jobbet. Han følte seg som Jay Gatsby. Hva så? Det forklarer ikke noe annet enn at Syd Field er en småborgerlig liberaler og det visste vi fra før.

Han ble på denne tiden tilbudt å gi en forelesning på ”the most unique film school in the country.” (Field, 2005, s. 11) Sherwood Oaks Experimental College. En skole med forelesere som Paul Newman, Dustin Hoffman, Martin Scorsese og Robert Altman. Det er derfor vi har denne boken nå. Hans metode var å se på alle filmene som ble laget på den tiden og ta utgangspunkt i de som funket og analysere de. 

A screenplay, I soon realised, is a story told with pictures. It’s like a noun; it has a subject, and is usually about a person, or persons in a place, or places doing his, or her, or their, ”thing”. The person is the main character and doing his/her thing is the action. Out of that understanding, I saw that any good screenplay has a certain conceptual components common to the screenplay form. (Field, 2005, s. 12)

Dette er hva Kristin Thompson kaller New Hollywood Narrative, og har blitt analysert i denne boken. Det er denne stilen Field skal lære bort. Dette er jo ikke en akademisk bok. Det er en selvhjelpsbok. Dette er ikke helt sant, for den blir brukt hos flere skoler og har vært en premissleverandør i Hollywood. ”The principles in the industry have been totally embraced by the industry.” (Field, 2005, s. 12) Han har en lang skryteliste, med flere kjente Hollywood-personligheter som elever, eller disipler om du vil; Tina Fey og Alfonso Cuarón har vært ved flere anledninger takket Syd Field for sin filmfortellingsforståelse. 

Han avslutter boken med å si at boken er for alle og intensjonen hans er at man skal kunne ha alle forutsetninger for å klare å skrive et manus når man er ferdig med boken, men at det er du selv som må skrive den. ”Talent is God’s gift; either you got it or you don’t. But writing is a personal responsibility; either you do it or you don’t.” (Field, 2005, s. 14) Det er den siste setningen i introduksjonen og med det ønsker jeg oss alle Good speed!