Noen tanker om refleksiv modus

Bill Nichols skrev i ”Representing Reality” om forskjellige modi (Slik Bjørn Sørenssen skriver flere modus), og om hvordan vi kan se på dokumentarfilmhistorien ut fra disse modi.

Nichols mener at de forskjellige modi kommer på rad og rekke i en historisk kontekst; når nye filmskapere var misfornøyde med sin tids modus, konstruerte de en ny modus. Dette er jo en grov forenkling, det er historiske, teknologiske og sosiale grunner til at man har fått de forskjellige modi, og ikke minst er modus noe som har kommet etter filmene. Ingen filmskapere har satt seg en for å lage en ny modus, det er Bill Nichols sin oppfinnelse.

Nichols sier også at filmer tar og blander modi, men at de som regel har en som er ”sjef”, en hovedmodus. Når vi ser på Svalbard er min påstand at den refleksive modusen er den som passer til Svalbard. Den refleksive modus er at man er bevisst på at det man lager en dokumentarfilm. Dette er jo Knutzen, både i måten hans fortellerstemme er, med hele tiden å henvise til seg selv og publikum og fortid og forteller om hvor opptakene er fra og at det er erindringer.

I tilegg så viser han et CineKodak kamera, som har noe av opptaket. Det er ikke like ekstremt som Mannen med filmkameraet, men det gjør at tilskueren er bevist på prosessen bak filmen. Det høres veldig arrogant ut å si at man ikke stoler på verfremdungseffekten til Brecht, men jeg tror at kanskje tiden har forvridd den effekten. Meningen med å vise folk konstruksjonen var for å vise folk at det var en konstruksjon, slik at de kunne forstå at verden var en konstruksjon og at de slik kunne forandre den – og bli fri. Vet ikke om jeg kan være helt enig i om det funker.

En dokumentar laget av og om Hollywood klipperne, mener den befinner seg på Bullit blurayen; Det er en god og interessant dokumentar som viser hvordan redigeringsprosessen har forandret seg fra de første bildene ble klippet og limt sammen, til dagens dataredigering med 2000 + klipp i hver film. I den forteller de om montasjeteknikken til Sergei Eisenstein og de forklarer at den ble brukt for å kunne vise folk at kommunismen var utpreget det beste, i propaganda øyemed – men at denne teknikken hadde disse studioene tatt i bruk for å kunne få best utnyttelse av action sekvenser for eksempel. Så de ler litt av de revlusjonære utgangspunktet men viser at filmfortellingen har kunnet bruke den teknikken for å fortelle historien bedre. Jeg syntes det er litt sånn med de refleksive grepene også, det begynte muligens som et verktøy for revolusjonen, men er i dag et virkemiddel for å kunne fortelle historien, ikke forandre verden.