Blue Valentine har endelig kommet på kino i Norge. Michelle Willimas og Ryan Gosling spiller et par som vi følger den dagen de bestemmer seg for å gå fra hverandre, samtidig som filmen kutter til seks år tidligere – da de fant hverandre. Derek Cianfrance, som har laget filmen er for meg ganske så ukjent, men han har laget noen dokumentarer de siste årene. Filmen er amerikansk og passer inn i rekken til den nyere independent filmene som viser et fattigere Amerika, slik som Wendy and Lucy (med Michelle Williams) og Winters Bone.
Jeg gråt når jeg så filmen. Ikke hele tiden, men noen ganger. Det er jo så trist, og det blir jo bare tristere etterhvert som filmen går og vi blir mer og mer kjent med de og situsjonen de befinner seg i. Kryssklippingen i tid gjør at oppførsel vi ikke forstår i begynnelsen, blir snedig forklart i fortid. Veldig dyktig gjort og en stram film. Men, jeg gråt. Og da jeg gråt mest var når Ryan Gosling sin karakter Dean hjelper en gammal mann med å flytte, og putter alt av tingene hans fint på plass og viser den gamle mannen livet han har levd som noe vakkert og stolt. Herregud. Kleenex! Kom hit!
Hvorfor er dette så trist? Hva er det som gjør at jeg gråter mest av dette, som egentlig er en en veldig fin stund? Hvorfor gråter jeg ikke når de sitter i et blått metallisk fremtidsrom og ikke får til å snakke sammen? Hva er det som gjør at man gråter av det? Sentimental much lissom?
Men, en fantastisk fin film. Vond, god og man kjenner seg igjen med følelser som er helt personlige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar