Om å være halvveis i American Pastoral

Å lese stor litteratur gjør noe med en. Slik som meg, nå, i dag, da jeg har kommet halvveis i Philip Roths American Pastoral. Boken som handler om the Swede, en vellykket forretningsmann, med en god familie og tre flinke sønner, vel, det handler ikke om det i det hele tatt faktisk, men sånn begynner vårt forhold til ham. Bokens forteller Nathan Zuckerman vokste opp i nabolaget til "superhelten" the Swede, blir en dag - mange år senere, begge godt voksne - bedt på restaurant av the swede. Siden Zuckerman er forfatter, kanskje han kan hjelpe the swede med gravskriften til hans far, som akkurat har gått bort. Men the Swede forteller ingenting om faren, han forteller bare om sitt kjedelige, vanlige liv og Zuckerman går skuffet hjem.

Noen uker senere er Zuckerman på en reunion med sin tidligere klasse, han treffer broren til the swede som ikke bare forteller at the swede er nå død, men også om datteren til the swede som var en kommunistisk terrorist som var skyld i både eksplosjoner og drap. Zuckerman forstår at det eneste han vet er at han intet vet - og han prøver å fortelle oss the swede sin historie.

Flott hva? Nå er jeg halvveis i boken. Den minner meg og Freedom av Franzen, bare at jeg koser meg mer med Roth sitt språk og livet føles vondere, viktigere og mer ensomt i Roth sitt univers. Også sitter jeg og leser boken, da jeg plutselig blir lei meg. The Swede, som jeg blir mer og mer kjent med, er jo død - slår det meg plutselig. Han døde jo i begynoneslen av boken. Og jeg fylles av en ensomhet og forlatthet for jeg kan aldri treffe the Swede. Og dette skjer meg ofte, tristhet over folk sin død. Jeg kan aldri bli kjent med de. Jeg kan lese om de, jeg kan lage opp historier om de og jeg kan drømme om de - men jeg kan ikke være med de, treffe de, le med de, være flau over de etc. Men, så slår det meg like fort som at han var død, at han er fiksjon. Han har aldri eksistert! Og jeg må smile, alle de følelsene jeg har hatt har vært for ingen nytte - utenom den viktigste, jeg utvider mitt emosjonelle spekter. Og jeg elsker det.

Nei, tilbake til boken!