Lebi

Dette er en litt høytidlig stund, for akkurat nå skjenker jeg dere ordet ”Lebi”. –Lebi? tenker du. –Hva er Lebi? ­–Lebi er fremtiden, svarer jeg.

Hvis du spør hvem som helst om hva film er så vil de garantert svare at det er –Ja, det er jo film det. Du veit… Sånn Pirates of the Carribiean. –Aha. Altså en handlinsdrevet fiksjonsfortelling, fortalt via levende bilder? –Ja, men ikke bare det asså. Det er sånn dokumentar og ja, tv-serier. –Hva med dataspill? spør jeg. Nei, ikke dataspill. Det er jo ikke film.

Nei, for det er jo ikke film. Men det har en viss likhet. Det er levende bilder som gjerne er i en narrativ. En stor og kanskje den viktigste forskjellen er at du styrer i dataspillet, mens i filmen blir man styrt, en annen er at film (hvis vi ser bortifra animasjon) har en ikonoklastisk forhold til virkeligheten. Altså filmen tar et bilde av virkeligheten. (noe som blir mer og mer bøyd for hver dag i denne bluescreenverdenen vi lever i.) –Men, vi er førnøyd med begrepet film er vi ikke? Vi trenger da ikke å ta dataspill inn under det ordet. ­–Nei, svarer jeg, på ingen måte. Men jeg vil ikke ha dagens film under begrepet film heller. –Hva?! skriker du nå –Hva faen mener du?! –Vel, svarer jeg rolig og bytter til engelsk ”modern day film is made from either a cellulose acetate or polyester base with a coating of light sensitive minerals - namely silver salts.”(se her). Og nå sitter du som et ?.

Et typisk eksempel på film

For film er egentlig ikke de levende bildene som blir vist, film er et format, et fabrikkert og lysømfintelig stoff, som vi fotograferer med og projiserer ut på et lerret. Det er film. Det at det er levende er bare en illusjon, siden bildene blir projisert i en viss hurtighet (gjerne 24 bilder i sekundet), og det skaper illusjon om at bildet beveger seg. Men det gjør det ikke. Det er bare øyet som lager skjøter for oss, og vi tror vi ser levende bilder. Ha!

Men, ja, det er jo film det da, sier du. Og ja, jeg er enig. Det er film det, men det er ikke det som er film lenger. Vi har sluttet å fotografere på film – vi har byttet format. Nå filmer vi digitalt og viser filmene digitalt. Film er helt ute v regnestykket. Film begynner å bli et arkaisk format, et format som kun gærningene holder på med (slike som meg).

–Men, det er jo likevel film, sier du mens du klør deg i huet. –Ja, svarer jeg like sindig som alltid. –Men er ikke det feil? prøver jeg meg. –Når man ikke bruker film er det ikke mer redelig å bruke et annet navn? Slik som i Amerika. –Amerika? –Ja, Amerika. Der har man i alle år hatt to betegnelser for film. Man har hatt film og man har hatt movies; Moving Images. Distinksjonene har vært kunstfilm=film movies=populærfilm (sånn grovt og unyansert), men nå har debatten begynt der: Hva med å bare kalle det for movies?

Jeg vil ikke kalle det movies. Movies. Nei, det er tullete. Moving Images er jo allikevel et godt utgangspunkt, så vi kan jo ta med oss det til Norge og det norske språket; Levende bilder, men det blir jo altfor kronglete å si –Bli med å se på levende bilder i kveld? Hvilke levende bilder skal vi se på i kveld? Har du sett det levende bildet der? Nei, nei, nei. Det går jo ikke. Jeg vil nok anta at du som den observante leser du er har fått med deg hvor jeg vil hen nå. Lebi. –Bli med å se en lebi? Så du den lebien der? Min favortittlebi er uten tvil … ja du skjønner.

Så, jeg vet at ingen kommer til å støtte dette i begynnelsen. –Film funker jo så bra, sier du. Ja, det gjør jo det, men det stemmer jo ikke med virkeligheten. Film er noe annet. Jeg tar film i mitt analoge kamera og fremkaller det. Film er noe som man så lebien på i gamle dager. Så! Fremad folkens. La oss glemme film og skaffe et nytt ord. Mitt forslag er Lebi!