Om å se film og lese bøker

Påsken er over oss, under oss, i oss, rundt oss – og jeg er blitt syk. Siden jeg aldri er på fjellet, ei heller denne påsken, pleier min påske å være bypåske, eller hytte ved sjøen påske. I år var det sistnevnte, men til ingen nytte, siden jeg ikke en gang kom meg ut av porten. Influensa, feber og søvn har vært de viktigste stikkordene, men jeg har også sett noen filmer (4) og begynt på noen av alle de bøkene jeg har så lenge hatt så lyst til å lese. Og da nærmer vi oss det jeg vil ta opp her og nå; Philip Roth.

Det begynte for noen uker siden da en av mine bedre venner ikke kunne slutte å skryte av Menneskemerket eller The Human Stain som jeg kjente den bedre som. Skryt skryt skryt - var alt jeg fikk ut av hans bablinger, men nok til å pirre nysgjerrigheten min noe. Påsken er lang, internettoppkoblingen (ikke fullt så) rask og jeg lastet ned filmen The Human Stain denne påsken. Det ble en film i 2003 med Antony Hopkins og Nicole Kidman (også Gary Sinise, Ed Harris og Wenthworth Miller, han fra Prison Break), med regi av ringreven Robert Benton, mest kjent for Kramer vs. Kramer eller manuset til Bonnie and Clyde.



Huff. Jeg tror Phillip Roth døde litt når han så denne traileren. De andre medvirkende i filmen også antageligvis, for filmen er ganske så langt unna det der.

Filmen følger Anthony Hopkins som får sparken fra sin stilling som litteraturprofessor når han en dag kaller noen studenter som aldri har vært til stede på hans forelesninger for "spooks". Når det viser seg at de er afroamerkanere og spooks ja, ganske enklet er et ufint ord om afroamerkanere så ... Lang historie kort. Kjedelig med handlingsreferat: Han får sparken - hemmeligheten han gjemmer (som de sa i traileren) er at han (OI! SPOILER!) er selv afroamerikaner. puh. godt å få det ut. Vel, det er jo ikke en så stor hemmelighet og filmen handler jo ikke om det, så hva var det noen sa om det - det er karakteren sin hemmelighet, ikke filmen sin.

Filmen er ikke en krim. Den er ikke om en gærning som truer med å drepe de. Filmen er en rolig og stillegående film, (med en gærning som trujer med å drepe litt), men som handler om identitet. Hvem er man, hva kan man late som man er. En intelligent film til og med, med noen fanatstiske skuespillprestasjoner av Nicole Kidman, Anthony Hopkins og Ed Harris. Fotoet i filmen er nydelig, med skygger fra lamper i mise-én-scenen som lager sanselige bilder. Filmen var dedisert til filmens fotograf, så han er vel død og det er jo trist. En franskmann - ja dere får sjekke selv.

Gary Sinise var også med i filmen – Jeg husker han best fra Forest Gump, men også i knallform som Harry S. Truman for mange år siden i filmen Truman – han spiller her Nathan Zuckerman filmens forteller. Hvis vi skal se på filmen med filmanalystiske øyne er det flere "feil" i den. Mange tråder som blir påbegynt, men ikke fører noe sted. Mange anekdoter og, ja, fjas. Jeg ser for eksempel ikke grunnen til at Zuckerman er med i filmen. Han er filmens forteller og derfor forteller oss om Coleman Silk og hans liv, men det hadde da filmen klart på egenhånd. Hvorfor er han med?

Jo, på grunn av denne mannen:

Philip Roth heter han er og er bokens forfatter. Nathan Zuckerman er hans alter-ego, en karakter som dukker opp i flere, ganske mange av bøkene hans og som har levd et liv - ganske så likt Roth sitt. Jeg ble begeistret for mye av dialogen i filmen. De snakket med en intellektuell nysgjerrighet, de hadde ordentlige liv og de brukte ord som jeg bare en dag kan håpe på å forstå. Ordene var vel det som fascinerte meg mest ved filmen. Alle de vakre ordene. Jeg husket skrytet til min venn om boken Menneskemerket (filmen jeg akkurat hadde sett), og sjekket amazon. 11$ for American Pastarole - den første boken i den nye triologien om Zuckerman, der Menneskemerket var den siste. Easy - så nå leser jeg American Pastorale. Handlingsreferat kan dere bare glemme. Men jeg har ledd mange ganger, grunnet over livet litt mindre, og vært oppriktig trist to steder - og det var bare første kapittelet.

Og igjen, ordene, alle de vakre ordene. Jeg må si jeg er begeistret med at det er orbok i Kindlen, for når jeg kommer over et av de mange fremmedordene Roth så ubesværet bruker, kan jeg nå bare trykke på ordet og, vips, så kommer betydningen opp. Endelig har amerikansk samtidslitteratur truffet meg. Nå har jeg lest 14% av boka (prosent, I Know! men det er jo ikke sider på Kindle. Selvom jeg blar...) og Zukerman forteller her om The Swede, en all-American Jewish Boy, som livet virket så fint til. Og som Zuckerman sier i første kapittel - vi tar alle feil: "That's how we know we're alive: we're wrong."

Jeg har ikke annet enn skryt foreløpig. Glad jeg har funnet Roth i påsken.

Fortsatt god påske - nå skal jeg krype meg tilbake til the Swede og hans terroristdatter.