Under Fellini-seminaret på Filmens Hus 7.april i år, sa psykiater og felliniekspert Finn Skårderud at Fellini hadde desvere blitt "regissørenes regissør."
Jeg bet meg merke i dette, både fordi Fellini er en såpass kjent og ikke minst anerkjent filmskaper, man også at det finnes jo et eget ord som dekker følelsen Fellini skaper: Fellinesque. Denne følelsen, eller kanskje mer treffende, denne stemningen som ordet dekker, blir brukt om andre stemninger, gjerne i filmer, men også i livet generet. Felinesque. Så hva er dette felinesque? Jo, noe rart. Men fint, veldig fint. Og det er noe magisk over det, men ikke helt magi. For eksempel i Amarcord har man en scene i landsbyen filmen foregår i. Det snør i flere uker. Det er hundreårssnøfallet som har rammer byen. Gatene blir dekket av snø, to meter høyt og det blir gravet veier som ser ut som små huler gjennom det massive snødekket. Uti der går gatelivet sitt gang; barna kaster snøballer; hun vakre i rød kjole går inn på kafé; konstabelen hilser på en gammel mann. Det vanlige. Og det snør tett. Plutselig lander det en påfugl på byens fontene. Byen stopper opp; alle ser på den. Det ligger en spenning i luften, før påfuglen slår ut fjærene sine i den vakreste prakt.
Beklager den dårlige gjenskapningen, men det er ekte film vi prøver å beskrive her. Det er noe eget ved dette. Dette felinesque. En annen scene fra filmen:
Men, hva har dette med regissørenes regissør å gjøre? For å se på det må vi ta en litt annen vei. Vi har data på at Fellini blir satt høyt på regissørkanon av regissører selv, men kritikerene er litt mer kjølige anlagt. Jeg tror at ordet felinesque er grunnen til dette. Dette felinesque setter en stopper for handlingsfremdrift, men samtidig ikke. Fellini sine første suksesser var stramme historier - landveishistorien la strada, eller den prosaiske Cabirias netter, som ikke stopper opp på samme måte.
Hvis vi ser på litt senere Fellini, la oss litt flåsete kalle det høyfellinismen, med La Dolce Vita og ikke minst 8 1/2. Her har man gått nesten helt bort fra plottdrevet historie. Det er hendelser som kommer etterhverandre og lager en narrativ, men den er ikke drevet av et plott. Pauline Kael har blant annet skrevet en meget surmaget kritikk av 8 1/2 som er verdt en titt. Hun beskriver den som infantil og blærete. Hva har skjedd her? Med både la strada og Cabirias netter var det søt skryt og rosende ord. Men når han lager modernisme blir han ikke akkseptert? Hvorfor det? Muligens at kritikernes stemme ikke kommer høyt nok til å dekke Fellini. De har som arbeid med å se på filmen, beskrive den, evaluere den og putte den på plass i videohyllen har ikke stort nok spenn i sin stemme. Hvordan beskriver man Fellini med ord?
I litteraturen om Fellini har vi blant annet to bøker: en internasjonal som handler om Fellini sine filmer, og den andre er norsk og ved Finn Skårderud. Begge disse bøkene er pussig nok bare fulle av skryt. De er forskjellige; den internasjonale putter den i en kulturhistorisk narrativ; Skårderud sin er om intellektet og det psykiske liv. To gode måter å se på en filmskaper, men disse blir fort intetsigende og fulle av skryt av filmskaperen. De liker Fellini, de klarer bare ikke å si noe fornuftig om ham. Og det er her regissørene kommer inn. Regissørene trenger ikke å si noe om Fellini. De kan, selvfølgelig kan de, men de har ingenting å tape på det. Fellini lager ikke bare vakre tablåer, stemninger, søte små historier og tunge modernistiske mesterverk. Han har også en vulgære periode, med Roma og Satyricon, og en litt varmere nostalgisk avsluttende periode. Regissørene kan bare plukke fra dette. De kan ta på det, forme det, leke med det på en måte skribenter ikke kan. De kan rett og slett interagere med det fellinesque.
Det som da er synd med dette er jo at Fellini som lager fantastisk god kunst, blir glemt fortere enn det andre dårligere kunstnere blir. Bare fordi han lager ting som er vanskelig å formidle via pennen. Pennen reduserer Fellini til noe som gjør ham uattraktiv for nye generasjoner. På Filmens Hus under Skårderud sin visning var det flestt av den dannede eldre garde, enn den unge fremadstormende. Dette er jo helt naturlig, men litt trist. Derfor må slike fag berømmes som holder kurs for slik å bevare Fellinis minne og ikke minst viktighet. For Fellini var en viktig filmskaper når han holdt på. Han lagde kompliserte verk som utforderte det moderne mennesket og gjorde det med en varme, glede og fellinsque som ingen har fått til siden. Han fikk 5 Oscar-priser, den femte en æres-Oscar. Det er en veldig fin og koselig tale han holdt som dere desverre må klikke dere hunna for å se, men den anbefaler jeg. Se en Fellinifilm og utvid følelsesregisteret ditt. Og jeg må inrømme en liten ting: Jeg liker best the early funny ones.
Klikk her for Oscar tale
tirsdag 26. april 2011
Lebi
Dette er en litt høytidlig stund, for akkurat nå skjenker jeg dere ordet ”Lebi”. –Lebi? tenker du. –Hva er Lebi? –Lebi er fremtiden, svarer jeg.
Hvis du spør hvem som helst om hva film er så vil de garantert svare at det er –Ja, det er jo film det. Du veit… Sånn Pirates of the Carribiean. –Aha. Altså en handlinsdrevet fiksjonsfortelling, fortalt via levende bilder? –Ja, men ikke bare det asså. Det er sånn dokumentar og ja, tv-serier. –Hva med dataspill? spør jeg. Nei, ikke dataspill. Det er jo ikke film.
Nei, for det er jo ikke film. Men det har en viss likhet. Det er levende bilder som gjerne er i en narrativ. En stor og kanskje den viktigste forskjellen er at du styrer i dataspillet, mens i filmen blir man styrt, en annen er at film (hvis vi ser bortifra animasjon) har en ikonoklastisk forhold til virkeligheten. Altså filmen tar et bilde av virkeligheten. (noe som blir mer og mer bøyd for hver dag i denne bluescreenverdenen vi lever i.) –Men, vi er førnøyd med begrepet film er vi ikke? Vi trenger da ikke å ta dataspill inn under det ordet. –Nei, svarer jeg, på ingen måte. Men jeg vil ikke ha dagens film under begrepet film heller. –Hva?! skriker du nå –Hva faen mener du?! –Vel, svarer jeg rolig og bytter til engelsk ”modern day film is made from either a cellulose acetate or polyester base with a coating of light sensitive minerals - namely silver salts.”(se her). Og nå sitter du som et ?.
Et typisk eksempel på filmFor film er egentlig ikke de levende bildene som blir vist, film er et format, et fabrikkert og lysømfintelig stoff, som vi fotograferer med og projiserer ut på et lerret. Det er film. Det at det er levende er bare en illusjon, siden bildene blir projisert i en viss hurtighet (gjerne 24 bilder i sekundet), og det skaper illusjon om at bildet beveger seg. Men det gjør det ikke. Det er bare øyet som lager skjøter for oss, og vi tror vi ser levende bilder. Ha!
Men, ja, det er jo film det da, sier du. Og ja, jeg er enig. Det er film det, men det er ikke det som er film lenger. Vi har sluttet å fotografere på film – vi har byttet format. Nå filmer vi digitalt og viser filmene digitalt. Film er helt ute v regnestykket. Film begynner å bli et arkaisk format, et format som kun gærningene holder på med (slike som meg).
–Men, det er jo likevel film, sier du mens du klør deg i huet. –Ja, svarer jeg like sindig som alltid. –Men er ikke det feil? prøver jeg meg. –Når man ikke bruker film er det ikke mer redelig å bruke et annet navn? Slik som i Amerika. –Amerika? –Ja, Amerika. Der har man i alle år hatt to betegnelser for film. Man har hatt film og man har hatt movies; Moving Images. Distinksjonene har vært kunstfilm=film movies=populærfilm (sånn grovt og unyansert), men nå har debatten begynt der: Hva med å bare kalle det for movies?
Jeg vil ikke kalle det movies. Movies. Nei, det er tullete. Moving Images er jo allikevel et godt utgangspunkt, så vi kan jo ta med oss det til Norge og det norske språket; Levende bilder, men det blir jo altfor kronglete å si –Bli med å se på levende bilder i kveld? Hvilke levende bilder skal vi se på i kveld? Har du sett det levende bildet der? Nei, nei, nei. Det går jo ikke. Jeg vil nok anta at du som den observante leser du er har fått med deg hvor jeg vil hen nå. Lebi. –Bli med å se en lebi? Så du den lebien der? Min favortittlebi er uten tvil … ja du skjønner.
Så, jeg vet at ingen kommer til å støtte dette i begynnelsen. –Film funker jo så bra, sier du. Ja, det gjør jo det, men det stemmer jo ikke med virkeligheten. Film er noe annet. Jeg tar film i mitt analoge kamera og fremkaller det. Film er noe som man så lebien på i gamle dager. Så! Fremad folkens. La oss glemme film og skaffe et nytt ord. Mitt forslag er Lebi!
mandag 25. april 2011
Om å være halvveis i American Pastoral
Å lese stor litteratur gjør noe med en. Slik som meg, nå, i dag, da jeg har kommet halvveis i Philip Roths American Pastoral. Boken som handler om the Swede, en vellykket forretningsmann, med en god familie og tre flinke sønner, vel, det handler ikke om det i det hele tatt faktisk, men sånn begynner vårt forhold til ham. Bokens forteller Nathan Zuckerman vokste opp i nabolaget til "superhelten" the Swede, blir en dag - mange år senere, begge godt voksne - bedt på restaurant av the swede. Siden Zuckerman er forfatter, kanskje han kan hjelpe the swede med gravskriften til hans far, som akkurat har gått bort. Men the Swede forteller ingenting om faren, han forteller bare om sitt kjedelige, vanlige liv og Zuckerman går skuffet hjem.
Noen uker senere er Zuckerman på en reunion med sin tidligere klasse, han treffer broren til the swede som ikke bare forteller at the swede er nå død, men også om datteren til the swede som var en kommunistisk terrorist som var skyld i både eksplosjoner og drap. Zuckerman forstår at det eneste han vet er at han intet vet - og han prøver å fortelle oss the swede sin historie.
Flott hva? Nå er jeg halvveis i boken. Den minner meg og Freedom av Franzen, bare at jeg koser meg mer med Roth sitt språk og livet føles vondere, viktigere og mer ensomt i Roth sitt univers. Også sitter jeg og leser boken, da jeg plutselig blir lei meg. The Swede, som jeg blir mer og mer kjent med, er jo død - slår det meg plutselig. Han døde jo i begynoneslen av boken. Og jeg fylles av en ensomhet og forlatthet for jeg kan aldri treffe the Swede. Og dette skjer meg ofte, tristhet over folk sin død. Jeg kan aldri bli kjent med de. Jeg kan lese om de, jeg kan lage opp historier om de og jeg kan drømme om de - men jeg kan ikke være med de, treffe de, le med de, være flau over de etc. Men, så slår det meg like fort som at han var død, at han er fiksjon. Han har aldri eksistert! Og jeg må smile, alle de følelsene jeg har hatt har vært for ingen nytte - utenom den viktigste, jeg utvider mitt emosjonelle spekter. Og jeg elsker det.
Nei, tilbake til boken!
Noen uker senere er Zuckerman på en reunion med sin tidligere klasse, han treffer broren til the swede som ikke bare forteller at the swede er nå død, men også om datteren til the swede som var en kommunistisk terrorist som var skyld i både eksplosjoner og drap. Zuckerman forstår at det eneste han vet er at han intet vet - og han prøver å fortelle oss the swede sin historie.
Flott hva? Nå er jeg halvveis i boken. Den minner meg og Freedom av Franzen, bare at jeg koser meg mer med Roth sitt språk og livet føles vondere, viktigere og mer ensomt i Roth sitt univers. Også sitter jeg og leser boken, da jeg plutselig blir lei meg. The Swede, som jeg blir mer og mer kjent med, er jo død - slår det meg plutselig. Han døde jo i begynoneslen av boken. Og jeg fylles av en ensomhet og forlatthet for jeg kan aldri treffe the Swede. Og dette skjer meg ofte, tristhet over folk sin død. Jeg kan aldri bli kjent med de. Jeg kan lese om de, jeg kan lage opp historier om de og jeg kan drømme om de - men jeg kan ikke være med de, treffe de, le med de, være flau over de etc. Men, så slår det meg like fort som at han var død, at han er fiksjon. Han har aldri eksistert! Og jeg må smile, alle de følelsene jeg har hatt har vært for ingen nytte - utenom den viktigste, jeg utvider mitt emosjonelle spekter. Og jeg elsker det.
Nei, tilbake til boken!
søndag 24. april 2011
Om mote
den 54. Oscarutdelingen: Se hva Diane Keaton og Jack Nicholsen har på seg! Fantastisk!
Tøft, rett og slett tøft.
Tøft, rett og slett tøft.
Om å se film og lese bøker
Påsken er over oss, under oss, i oss, rundt oss – og jeg er blitt syk. Siden jeg aldri er på fjellet, ei heller denne påsken, pleier min påske å være bypåske, eller hytte ved sjøen påske. I år var det sistnevnte, men til ingen nytte, siden jeg ikke en gang kom meg ut av porten. Influensa, feber og søvn har vært de viktigste stikkordene, men jeg har også sett noen filmer (4) og begynt på noen av alle de bøkene jeg har så lenge hatt så lyst til å lese. Og da nærmer vi oss det jeg vil ta opp her og nå; Philip Roth.
Det begynte for noen uker siden da en av mine bedre venner ikke kunne slutte å skryte av Menneskemerket eller The Human Stain som jeg kjente den bedre som. Skryt skryt skryt - var alt jeg fikk ut av hans bablinger, men nok til å pirre nysgjerrigheten min noe. Påsken er lang, internettoppkoblingen (ikke fullt så) rask og jeg lastet ned filmen The Human Stain denne påsken. Det ble en film i 2003 med Antony Hopkins og Nicole Kidman (også Gary Sinise, Ed Harris og Wenthworth Miller, han fra Prison Break), med regi av ringreven Robert Benton, mest kjent for Kramer vs. Kramer eller manuset til Bonnie and Clyde.
Huff. Jeg tror Phillip Roth døde litt når han så denne traileren. De andre medvirkende i filmen også antageligvis, for filmen er ganske så langt unna det der.
Filmen følger Anthony Hopkins som får sparken fra sin stilling som litteraturprofessor når han en dag kaller noen studenter som aldri har vært til stede på hans forelesninger for "spooks". Når det viser seg at de er afroamerkanere og spooks ja, ganske enklet er et ufint ord om afroamerkanere så ... Lang historie kort. Kjedelig med handlingsreferat: Han får sparken - hemmeligheten han gjemmer (som de sa i traileren) er at han (OI! SPOILER!) er selv afroamerikaner. puh. godt å få det ut. Vel, det er jo ikke en så stor hemmelighet og filmen handler jo ikke om det, så hva var det noen sa om det - det er karakteren sin hemmelighet, ikke filmen sin.
Filmen er ikke en krim. Den er ikke om en gærning som truer med å drepe de. Filmen er en rolig og stillegående film, (med en gærning som trujer med å drepe litt), men som handler om identitet. Hvem er man, hva kan man late som man er. En intelligent film til og med, med noen fanatstiske skuespillprestasjoner av Nicole Kidman, Anthony Hopkins og Ed Harris. Fotoet i filmen er nydelig, med skygger fra lamper i mise-én-scenen som lager sanselige bilder. Filmen var dedisert til filmens fotograf, så han er vel død og det er jo trist. En franskmann - ja dere får sjekke selv.
Gary Sinise var også med i filmen – Jeg husker han best fra Forest Gump, men også i knallform som Harry S. Truman for mange år siden i filmen Truman – han spiller her Nathan Zuckerman filmens forteller. Hvis vi skal se på filmen med filmanalystiske øyne er det flere "feil" i den. Mange tråder som blir påbegynt, men ikke fører noe sted. Mange anekdoter og, ja, fjas. Jeg ser for eksempel ikke grunnen til at Zuckerman er med i filmen. Han er filmens forteller og derfor forteller oss om Coleman Silk og hans liv, men det hadde da filmen klart på egenhånd. Hvorfor er han med?
Jo, på grunn av denne mannen:
Philip Roth heter han er og er bokens forfatter. Nathan Zuckerman er hans alter-ego, en karakter som dukker opp i flere, ganske mange av bøkene hans og som har levd et liv - ganske så likt Roth sitt. Jeg ble begeistret for mye av dialogen i filmen. De snakket med en intellektuell nysgjerrighet, de hadde ordentlige liv og de brukte ord som jeg bare en dag kan håpe på å forstå. Ordene var vel det som fascinerte meg mest ved filmen. Alle de vakre ordene. Jeg husket skrytet til min venn om boken Menneskemerket (filmen jeg akkurat hadde sett), og sjekket amazon. 11$ for American Pastarole - den første boken i den nye triologien om Zuckerman, der Menneskemerket var den siste. Easy - så nå leser jeg American Pastorale. Handlingsreferat kan dere bare glemme. Men jeg har ledd mange ganger, grunnet over livet litt mindre, og vært oppriktig trist to steder - og det var bare første kapittelet.
Og igjen, ordene, alle de vakre ordene. Jeg må si jeg er begeistret med at det er orbok i Kindlen, for når jeg kommer over et av de mange fremmedordene Roth så ubesværet bruker, kan jeg nå bare trykke på ordet og, vips, så kommer betydningen opp. Endelig har amerikansk samtidslitteratur truffet meg. Nå har jeg lest 14% av boka (prosent, I Know! men det er jo ikke sider på Kindle. Selvom jeg blar...) og Zukerman forteller her om The Swede, en all-American Jewish Boy, som livet virket så fint til. Og som Zuckerman sier i første kapittel - vi tar alle feil: "That's how we know we're alive: we're wrong."
Jeg har ikke annet enn skryt foreløpig. Glad jeg har funnet Roth i påsken.
Fortsatt god påske - nå skal jeg krype meg tilbake til the Swede og hans terroristdatter.
Det begynte for noen uker siden da en av mine bedre venner ikke kunne slutte å skryte av Menneskemerket eller The Human Stain som jeg kjente den bedre som. Skryt skryt skryt - var alt jeg fikk ut av hans bablinger, men nok til å pirre nysgjerrigheten min noe. Påsken er lang, internettoppkoblingen (ikke fullt så) rask og jeg lastet ned filmen The Human Stain denne påsken. Det ble en film i 2003 med Antony Hopkins og Nicole Kidman (også Gary Sinise, Ed Harris og Wenthworth Miller, han fra Prison Break), med regi av ringreven Robert Benton, mest kjent for Kramer vs. Kramer eller manuset til Bonnie and Clyde.
Huff. Jeg tror Phillip Roth døde litt når han så denne traileren. De andre medvirkende i filmen også antageligvis, for filmen er ganske så langt unna det der.
Filmen følger Anthony Hopkins som får sparken fra sin stilling som litteraturprofessor når han en dag kaller noen studenter som aldri har vært til stede på hans forelesninger for "spooks". Når det viser seg at de er afroamerkanere og spooks ja, ganske enklet er et ufint ord om afroamerkanere så ... Lang historie kort. Kjedelig med handlingsreferat: Han får sparken - hemmeligheten han gjemmer (som de sa i traileren) er at han (OI! SPOILER!) er selv afroamerikaner. puh. godt å få det ut. Vel, det er jo ikke en så stor hemmelighet og filmen handler jo ikke om det, så hva var det noen sa om det - det er karakteren sin hemmelighet, ikke filmen sin.
Filmen er ikke en krim. Den er ikke om en gærning som truer med å drepe de. Filmen er en rolig og stillegående film, (med en gærning som trujer med å drepe litt), men som handler om identitet. Hvem er man, hva kan man late som man er. En intelligent film til og med, med noen fanatstiske skuespillprestasjoner av Nicole Kidman, Anthony Hopkins og Ed Harris. Fotoet i filmen er nydelig, med skygger fra lamper i mise-én-scenen som lager sanselige bilder. Filmen var dedisert til filmens fotograf, så han er vel død og det er jo trist. En franskmann - ja dere får sjekke selv.
Gary Sinise var også med i filmen – Jeg husker han best fra Forest Gump, men også i knallform som Harry S. Truman for mange år siden i filmen Truman – han spiller her Nathan Zuckerman filmens forteller. Hvis vi skal se på filmen med filmanalystiske øyne er det flere "feil" i den. Mange tråder som blir påbegynt, men ikke fører noe sted. Mange anekdoter og, ja, fjas. Jeg ser for eksempel ikke grunnen til at Zuckerman er med i filmen. Han er filmens forteller og derfor forteller oss om Coleman Silk og hans liv, men det hadde da filmen klart på egenhånd. Hvorfor er han med?
Jo, på grunn av denne mannen:
Philip Roth heter han er og er bokens forfatter. Nathan Zuckerman er hans alter-ego, en karakter som dukker opp i flere, ganske mange av bøkene hans og som har levd et liv - ganske så likt Roth sitt. Jeg ble begeistret for mye av dialogen i filmen. De snakket med en intellektuell nysgjerrighet, de hadde ordentlige liv og de brukte ord som jeg bare en dag kan håpe på å forstå. Ordene var vel det som fascinerte meg mest ved filmen. Alle de vakre ordene. Jeg husket skrytet til min venn om boken Menneskemerket (filmen jeg akkurat hadde sett), og sjekket amazon. 11$ for American Pastarole - den første boken i den nye triologien om Zuckerman, der Menneskemerket var den siste. Easy - så nå leser jeg American Pastorale. Handlingsreferat kan dere bare glemme. Men jeg har ledd mange ganger, grunnet over livet litt mindre, og vært oppriktig trist to steder - og det var bare første kapittelet.
Og igjen, ordene, alle de vakre ordene. Jeg må si jeg er begeistret med at det er orbok i Kindlen, for når jeg kommer over et av de mange fremmedordene Roth så ubesværet bruker, kan jeg nå bare trykke på ordet og, vips, så kommer betydningen opp. Endelig har amerikansk samtidslitteratur truffet meg. Nå har jeg lest 14% av boka (prosent, I Know! men det er jo ikke sider på Kindle. Selvom jeg blar...) og Zukerman forteller her om The Swede, en all-American Jewish Boy, som livet virket så fint til. Og som Zuckerman sier i første kapittel - vi tar alle feil: "That's how we know we're alive: we're wrong."
Jeg har ikke annet enn skryt foreløpig. Glad jeg har funnet Roth i påsken.
Fortsatt god påske - nå skal jeg krype meg tilbake til the Swede og hans terroristdatter.
onsdag 20. april 2011
Gamle filmer om igjen
Jeg skal på Cinemateket i ettermiddag. De Dødes Tjern skal vises som en del av Inferno-festivalen og jeg har aldri fått sett denne ganske så underholdene filmen på kino før. Har sett den på tv for mange år siden, og lest boken, men ikke på kino. Så da går jeg. Jeg gleder meg til å oppleve dn på kino av flere grunner, men den viktigste er at den er filmet i Cinemascope - kan hende jeg tar feil, men jeg tror det faktisk var den første norske filmen som brukte dette formatet.
Så hva er så spesielt med dette formatet? I Godard sin delvis fantastiske Le Mepris ytrer Fritz Lang den kjente replikken om at alt man kan filme i Cinemascope er slanger og kister. En morsom observasjon som på ingen måte stemmer, sprø du meg.
Dette blir litt filmhistorie etter hukommelsen, så faktaene her før dere sjekke opp selv, men Cinemascope kom med tv'ens inntog. Cinemascope er at bildet er bredt, isteden for "firkantet" som var normen på alt av film før tven. Tv brukte også dette formatet, som er i størrelse 4:3, frem til ganske nylig men de har el nå gått ganske så over til 16:9. Anyways.
Det som skjer da er at når man filmer, fester man en liten linse uten på linsen på kameraet som fanger opp mer av og utvider bildet. Man må da ha denne linsen på når man viser filmen også, ellers vil bildet bli kraftig komprimert og skvist. Men det blir så vakkert og ikke minst kult.
Så jeg gleder meg til å få hele bildet og på det store lerretet. Tror det blir en grøssende god opplevelse.
Ja, dårlig innlegg, men har ikke noe tid. Men for å glede fansen (ha! LOL) tar jeg med et klipp fra en ny Bollywood-film, der jeg syntes bruken av Cinemascope er fabelaktig. Litt corny sang, men flotte bilder
Så hva er så spesielt med dette formatet? I Godard sin delvis fantastiske Le Mepris ytrer Fritz Lang den kjente replikken om at alt man kan filme i Cinemascope er slanger og kister. En morsom observasjon som på ingen måte stemmer, sprø du meg.
Dette blir litt filmhistorie etter hukommelsen, så faktaene her før dere sjekke opp selv, men Cinemascope kom med tv'ens inntog. Cinemascope er at bildet er bredt, isteden for "firkantet" som var normen på alt av film før tven. Tv brukte også dette formatet, som er i størrelse 4:3, frem til ganske nylig men de har el nå gått ganske så over til 16:9. Anyways.
Det som skjer da er at når man filmer, fester man en liten linse uten på linsen på kameraet som fanger opp mer av og utvider bildet. Man må da ha denne linsen på når man viser filmen også, ellers vil bildet bli kraftig komprimert og skvist. Men det blir så vakkert og ikke minst kult.
Så jeg gleder meg til å få hele bildet og på det store lerretet. Tror det blir en grøssende god opplevelse.
Ja, dårlig innlegg, men har ikke noe tid. Men for å glede fansen (ha! LOL) tar jeg med et klipp fra en ny Bollywood-film, der jeg syntes bruken av Cinemascope er fabelaktig. Litt corny sang, men flotte bilder
tirsdag 19. april 2011
Om å gråte til Blue Valentine
Blue Valentine har endelig kommet på kino i Norge. Michelle Willimas og Ryan Gosling spiller et par som vi følger den dagen de bestemmer seg for å gå fra hverandre, samtidig som filmen kutter til seks år tidligere – da de fant hverandre. Derek Cianfrance, som har laget filmen er for meg ganske så ukjent, men han har laget noen dokumentarer de siste årene. Filmen er amerikansk og passer inn i rekken til den nyere independent filmene som viser et fattigere Amerika, slik som Wendy and Lucy (med Michelle Williams) og Winters Bone.
Jeg gråt når jeg så filmen. Ikke hele tiden, men noen ganger. Det er jo så trist, og det blir jo bare tristere etterhvert som filmen går og vi blir mer og mer kjent med de og situsjonen de befinner seg i. Kryssklippingen i tid gjør at oppførsel vi ikke forstår i begynnelsen, blir snedig forklart i fortid. Veldig dyktig gjort og en stram film. Men, jeg gråt. Og da jeg gråt mest var når Ryan Gosling sin karakter Dean hjelper en gammal mann med å flytte, og putter alt av tingene hans fint på plass og viser den gamle mannen livet han har levd som noe vakkert og stolt. Herregud. Kleenex! Kom hit!
Hvorfor er dette så trist? Hva er det som gjør at jeg gråter mest av dette, som egentlig er en en veldig fin stund? Hvorfor gråter jeg ikke når de sitter i et blått metallisk fremtidsrom og ikke får til å snakke sammen? Hva er det som gjør at man gråter av det? Sentimental much lissom?
Men, en fantastisk fin film. Vond, god og man kjenner seg igjen med følelser som er helt personlige.
Jeg gråt når jeg så filmen. Ikke hele tiden, men noen ganger. Det er jo så trist, og det blir jo bare tristere etterhvert som filmen går og vi blir mer og mer kjent med de og situsjonen de befinner seg i. Kryssklippingen i tid gjør at oppførsel vi ikke forstår i begynnelsen, blir snedig forklart i fortid. Veldig dyktig gjort og en stram film. Men, jeg gråt. Og da jeg gråt mest var når Ryan Gosling sin karakter Dean hjelper en gammal mann med å flytte, og putter alt av tingene hans fint på plass og viser den gamle mannen livet han har levd som noe vakkert og stolt. Herregud. Kleenex! Kom hit!
Hvorfor er dette så trist? Hva er det som gjør at jeg gråter mest av dette, som egentlig er en en veldig fin stund? Hvorfor gråter jeg ikke når de sitter i et blått metallisk fremtidsrom og ikke får til å snakke sammen? Hva er det som gjør at man gråter av det? Sentimental much lissom?
Men, en fantastisk fin film. Vond, god og man kjenner seg igjen med følelser som er helt personlige.
Tanker om Sucker Punch
Jeg så Zack Snyder sin Sucker Punch på søndag. Den har fått hard medfart av kritikerne, og ikke slått helt ann hos publikummet heller (ennå). Jeg likte den litt. Ikke masse, men litt.
Jeg er ikke noe glad i dataspill, shoot'em up eller voldsfantasier, ei heller Lolita-estetikk, Burlesque eller asiatisk livsvisdom, og da er det egentlig ikke så mye igjen å like i denne filmen. Men noe ved filmen fascinerte meg voldsomt: Gråtingen. Våre heltinner gråter og gråter og gråter. Tror aldri jeg har sett lignende i en actionspectacle noensinne. Proagonistene blir handlingsrammet og gråter når de møter motstand. Det må jo være fordi de er jenter og jeg likte det. Det ga ikke karakterene noe særlig dybde, nei for filmen er dyp som et A4-ark, men jeg har aldri sett det før. Det gjorde det interessant.
En annen ting jeg likte godt, var hintingen om hva filmen egentlig burde/ville være: En musikal! Filmen er jo så over the top at noen ganger ventet jeg bare på at de skulle bryte ut i sang. Hvis de hadde gjort det, så hadde jeg forstått og likt filmen enda mer, kanskje til og med godt. Lær av Buffy, som jeg alltid sier. På veggene så jeg også at det var plakater for gamle musikaler, blant annet flere Busby Berkley filmer slik som Gold Diggers of Broadway. Jeg tror nok Zack Snyder har prøvd seg på en slik film, en film som muligens er tom for historie og mening, men er en visuell konfekt. Noe han får til, men problemet er jo hva slags mening man får ut av filmene til Snyder. Busby Berkley var (på en måte) en subversiv filmskaper. Snyder derimot er på de ondes parti - bare se på 300 som forfekter en fascistisk ideologi. Eller Watchmen, som bare forteller halve Alan Moore fortellingen, og derfor går glipp av de vondere sidene til Moore. Nå i Sucker Punch, er institusjonene onde på grunn av korrupte ledere og eneste vei til frihet er gjennom vold og død. Ikke særlig oppløftende.
Så, etter noen filmer på samvittigheten, kan jeg slå fast at den første er ennå den beste av det Snyder har laget. Dawn of the Dead er enda filmen han må måle seg etter. Stå på Snyder, du lager ræva filmer som jeg er dypt fascinert av.
Jeg er ikke noe glad i dataspill, shoot'em up eller voldsfantasier, ei heller Lolita-estetikk, Burlesque eller asiatisk livsvisdom, og da er det egentlig ikke så mye igjen å like i denne filmen. Men noe ved filmen fascinerte meg voldsomt: Gråtingen. Våre heltinner gråter og gråter og gråter. Tror aldri jeg har sett lignende i en actionspectacle noensinne. Proagonistene blir handlingsrammet og gråter når de møter motstand. Det må jo være fordi de er jenter og jeg likte det. Det ga ikke karakterene noe særlig dybde, nei for filmen er dyp som et A4-ark, men jeg har aldri sett det før. Det gjorde det interessant.
En annen ting jeg likte godt, var hintingen om hva filmen egentlig burde/ville være: En musikal! Filmen er jo så over the top at noen ganger ventet jeg bare på at de skulle bryte ut i sang. Hvis de hadde gjort det, så hadde jeg forstått og likt filmen enda mer, kanskje til og med godt. Lær av Buffy, som jeg alltid sier. På veggene så jeg også at det var plakater for gamle musikaler, blant annet flere Busby Berkley filmer slik som Gold Diggers of Broadway. Jeg tror nok Zack Snyder har prøvd seg på en slik film, en film som muligens er tom for historie og mening, men er en visuell konfekt. Noe han får til, men problemet er jo hva slags mening man får ut av filmene til Snyder. Busby Berkley var (på en måte) en subversiv filmskaper. Snyder derimot er på de ondes parti - bare se på 300 som forfekter en fascistisk ideologi. Eller Watchmen, som bare forteller halve Alan Moore fortellingen, og derfor går glipp av de vondere sidene til Moore. Nå i Sucker Punch, er institusjonene onde på grunn av korrupte ledere og eneste vei til frihet er gjennom vold og død. Ikke særlig oppløftende.
Så, etter noen filmer på samvittigheten, kan jeg slå fast at den første er ennå den beste av det Snyder har laget. Dawn of the Dead er enda filmen han må måle seg etter. Stå på Snyder, du lager ræva filmer som jeg er dypt fascinert av.
Abonner på:
Innlegg (Atom)