Noen tanker om refleksiv modus

Bill Nichols skrev i ”Representing Reality” om forskjellige modi (Slik Bjørn Sørenssen skriver flere modus), og om hvordan vi kan se på dokumentarfilmhistorien ut fra disse modi.

Nichols mener at de forskjellige modi kommer på rad og rekke i en historisk kontekst; når nye filmskapere var misfornøyde med sin tids modus, konstruerte de en ny modus. Dette er jo en grov forenkling, det er historiske, teknologiske og sosiale grunner til at man har fått de forskjellige modi, og ikke minst er modus noe som har kommet etter filmene. Ingen filmskapere har satt seg en for å lage en ny modus, det er Bill Nichols sin oppfinnelse.

Nichols sier også at filmer tar og blander modi, men at de som regel har en som er ”sjef”, en hovedmodus. Når vi ser på Svalbard er min påstand at den refleksive modusen er den som passer til Svalbard. Den refleksive modus er at man er bevisst på at det man lager en dokumentarfilm. Dette er jo Knutzen, både i måten hans fortellerstemme er, med hele tiden å henvise til seg selv og publikum og fortid og forteller om hvor opptakene er fra og at det er erindringer.

I tilegg så viser han et CineKodak kamera, som har noe av opptaket. Det er ikke like ekstremt som Mannen med filmkameraet, men det gjør at tilskueren er bevist på prosessen bak filmen. Det høres veldig arrogant ut å si at man ikke stoler på verfremdungseffekten til Brecht, men jeg tror at kanskje tiden har forvridd den effekten. Meningen med å vise folk konstruksjonen var for å vise folk at det var en konstruksjon, slik at de kunne forstå at verden var en konstruksjon og at de slik kunne forandre den – og bli fri. Vet ikke om jeg kan være helt enig i om det funker.

En dokumentar laget av og om Hollywood klipperne, mener den befinner seg på Bullit blurayen; Det er en god og interessant dokumentar som viser hvordan redigeringsprosessen har forandret seg fra de første bildene ble klippet og limt sammen, til dagens dataredigering med 2000 + klipp i hver film. I den forteller de om montasjeteknikken til Sergei Eisenstein og de forklarer at den ble brukt for å kunne vise folk at kommunismen var utpreget det beste, i propaganda øyemed – men at denne teknikken hadde disse studioene tatt i bruk for å kunne få best utnyttelse av action sekvenser for eksempel. Så de ler litt av de revlusjonære utgangspunktet men viser at filmfortellingen har kunnet bruke den teknikken for å fortelle historien bedre. Jeg syntes det er litt sånn med de refleksive grepene også, det begynte muligens som et verktøy for revolusjonen, men er i dag et virkemiddel for å kunne fortelle historien, ikke forandre verden.

Svalbard, reiseskildring og Erik Løchen

I festskriftet i anledning Bjørns Sørenssens 50-års dag har Gunnar Iversen skrevet om den typiske dokumentarsjangeren Reiseskildringen, det var i begynnelsen blant de mest populære av filmene og vi kan jo tenke tilbake på In Borneo, the land of the headhunters eller Nanook of the North og det historiske er på plass. ”(…) reiseskildingen er en slags fragmentgenre. Den består av en rekke nedslag i tid og rom, en perlesnor av stedsinntrykk og møter med landskap og mennesker” skriver Gunnar Iversen på side 28. I Norge er mange av de mest sette og kjære av dokumentarfilmene reiseskildringer, slik som Kon Tiki eller  Same Jakki. Reiseskildringer kan beskrives om filmer der filmskaperen drar et annet sted og møter en annen kultur, eller ser på sitt eget land med kameraets undersøkende øye, slik som nasjonalromantiske filmer som var svært populære på begynnelsen av forrige århundre.

Kan vi kalle Svalbard for en reiseskildring? Ja, det syntes jeg. Filmskaperen, i dette tilfelle Jan Knutzen, drar ut fra sitt vante område og besøker Svalbard. Han filmer Svalbard, men på hans ekspedisjon finner han bare fragmenter av andre historier. Han kan sette delene sammen for å fortelle en historie, slik han gjør med Camp Mansfield opptakene, eller han går tilbake i tid, til arkivene, og ser på den ukjente krigshistorien til Svalbard. Gunnar Iversen skriver at reiseskildringene ikke formidler innsikt, pga dens fragmentariske og vignettaktige form(Iversen, s. 28). Knutzen har derimot brukt det fragmentariske til sin fordel til å kunne formidle innsikt i den glemte historien til Svalbard og på den måten kan vi si at Knutzen sin film transcenderer reiseskildringen.

En filmskaper som jeg stadig tenker på når jeg skriver om Knutzen er Erik Løchen. Erik Løchen var den norske filmmodernismens Grand Old Man, med filmer som Jakten og Motforestilling. Han var en av ABC film sine stiftere og lagde mange av de såkalte Oslo-filmene, som var dokumentarer om Oslo laget fra 1950 til 1961 i (har lyst til å si regi, men det gjør jeg ikke) på etterspørsel fra Kristoffer Åmodt, Oslo Kinematografers sjef på denne tiden. Disse Oslofilmene hadde ikke modernistiske trekk, som Knutzen sine filmer har, men var ekspositoriske og er veldig fine å se på i dag. I 1976 derimot lagde Erik Løchen filmen Søring nordover som var en ironisk kommentar over nordmennenes postkortidyll av midnattsolens rike. Filmen begynner i Oslo der de dras mot Nordland, hvorfor vet de ikke, det er vel en slags kraft, et kall-  og de skal filme Midnattsolen. Men Nordkapp der de filmer er et værhardt sted og under alle opptaksdagene er det regn og regn og mer regn. Midnattsolen gjemmer seg bak de regntunge skyene og som en siste utvei fester de en appelsin på et fiskesnøre og bruker den som en stedfortreder. Men de ser det ikke fungerer og bruker en banan i stedet. Filmen utvikler seg fra en vanlig reiseskildring til en ironisk kommentar over turistdrømmen Norge.

Jeg ser noen likhetstrekk mellom disse to filmene, selv om de med første øyekast ikke er helt like. Men der jeg ser likheten er hvordan reisen utfordrer og forandrer det opprinnelige mål, tilegg til at lekenheten som preger begge filmene gjør at filmene skiller seg ut og minner om hverandre. Knutzen har i Boplicity en morsom hentydning til Erik Løchen, der han filmer en båt som heter Erik Løken og fortellerstemmen sier: Det er en båt der som heter Erik Løken, er det tilfeldig?” 

Fragmenterte tanker om Svalbard

Hva var utgangspunktet for filmen, altså grunnen til at Knutzen fikk penger til å lage en dokumentarfilm om Svalbard.

Hvorfor tok det så lang tid å få den ferdig?

Hva har dette gjort med filmen?

Hva er budskapet til filmen?

Er det en refleksiv film?

Hvordan vil du forholde deg til sjangere?

Er Svalbard en unnskyldning for å kunne vise frem filosofiske sider ved film?

Filmen har jo forandret seg fra å være en dokumentarfilm om Svalbard, til å bli en dokumentarfilm om hva som er en dokumentarfilm?Nei, ikke helt. Det som har skjedd er at filmen, som sikkert var en ”vanlig” film om Svalbard – har blitt til en ”Knutzen film”. Hva kjennetegner en ”Knutzen film”?

Det er altså en personlig film. En auteur film. Sier man auteur om dokumentarfilm? Hva har tiden gjort med filmen? Har den gjort hele filmen til en kompilasjonsfilm? Er det derfor han så lett kan hoppe i tid og sted. Alt er gamle opptak, klippet sammen på en ny meningsfull måte. Hva skjer da med narrativiten? Den blir modernistisk, essaypreget – vi er klar over at vi ser på en film  og hva så? Dette kommer fra en filmmaker som tidligere hadde klare revolusjonære tendenser, men som i 1996 ikke var på barikadene og ville ”propagandere” kommunismen lenger – hadde han blitt oppslukt av det postmoderne? Filmen er full av nostalgi – den er romantisk – den er morsom – den viser det rare (oestranie) –

Hva er det som skjer med det narrative?

Den er fragmentarisk. Den viser ikke hele sannheten, den viser deler – den viser de delene den finner, det den finner interessant. Hva skjer med filmen? Den blir morsom, den blir ettertenksom, den skifter sjanger; Morgenbladets anmelder av Boplicity brukte ordet fyllevrøvl, noe det kan minne om; det er poetiske innslag og den trekker frem glemt historie i lyset. Filmen blir viktig; bildet av mannen på gravstenen i Barentsburg. Knutzen filmet det i 1977, allerede da hadde det blitt gammelt og nedslitt, men i dag 2010 sitter jeg og ser på det bildet på gravstenen. Jeg vet ingenting om han – Han var russisk, han er død og han hadde noe med Svalbard å gjøre, men han blir ikke glemt. Han er dokumentert. Han blir vist frem. Det samme med Svalbard, dette er ikke lenger slik Svalbard er, det er fortid, historie, og vi kan nøste trådene sammen, vi kan gjøre Svalbard sin historie om til hva vi vil. Historien om Svalbard er om menn og kullgruver og feilslåtte marmorinvesteringer og is og fly som lander, eller ikke lander, fly som leverer post og det er en høytidig stund. Hva er Svalbard uten Knutzen – dette er Knutzen sin gjenerindring, sin sammensetting. Det er hans fragmenter fra Svalbard – Han forteller oss at postflyet fra 1953 sitter fast på hans netthinne. Og han viser oss det, som en opptrapping til hva som er i vente. Svalbard er en blanding av Knutzen sine minner, hans gamle opptak, opptak funnet i arkivene og opptak gjort av privatpersoner – Men filmen er Knutzen sin. Filmen er disse delene satt sammen til en meningsfull enhet, og slik forteller Knutzen om sitt Svalbard – Han viser oss det Svalbard han ble forelsket i. Og når han gjør det kommer han over glemte historier, fra krigen, eller før krigen. Det blir til en detektivhistorie – man nøster opp sannheten – men man finner ikke ut av så mye, det er en abrupt slutt, som fører oss tilbake til at Svalbard eksisterer kun som en del av Knutzens univers. 

Logg av Svalbard i sort/hvitt og farger

Rett og slett en logg av Svalbard i sort/hvitt og farger. Kanksje noen skrivefeil, men der har dere. en logg. det tar så ekstremt mange timer å skrive en logg. så - ikke noe morsomt å lese for dere, men hvis dere en gang plutselig trenger en logg av den så er den her. 

Jo - noen regler. Når det ikke er anførselstegn så er det mine ord. Når det er anførselstegn så er det Knutzen sine ord. Og han Doktor Farnes blir omtalt med mange forskjellige måter - gidder ikke å rette det opp her - men det skrives da altså Farnes. Elers - Kapp her? Cap her? I don't know. OK. Værsågod. 

Tekstplakat: Svalbard i sort/hvit og farger. Jazzmusikk piano. Tema.

Filmer Svalbard fra oven (farger) – fra fly. ”Hvis noen spør hva vi gjør her oppe i luften, sier jeg foreløpig at vi er på vei nordover og at det er en stund siden denne filmen ble tatt.”

Klipper til sort/hvitt bilder også fra fly.

 ”Filmavisen 1953, Postflyet kommer. Av en eller annen grunn er flybilder på film tatt på Svalbard i gamle dager fastklebet på min netthinne. De lar seg ikke fjerne. De er erindringer. Mine første Svalbardbilder.”

”Posten droppes. en høytidlig stund”

”Vi er allerede på vei ut fjorden” Det klippes til fargefilm igjen. ”Nei, forresten, Vi var på vei inn fjorden. ” Jazzmusikk begynner igjen.

Klippes til inne i flyet. Folk ser ut av vinduene, nysgjerrige, gleder seg til å lande på Svalbard. ”Kanskje er det sant at filmen tiltrekkes av det gåtefulle. I dette tilfellet går et jetfly fullt av nysgjerrige passasjerer inn for landing på Longyearbyens lufthavn.”

Klippes til et bilde av flyplassen, et fly som passerer hovedbygget med påskriften Svalbard lufthavn Longyearbyen. 

TID: 02:43

Klippes til inne på flyet – mørkt, mens man går ut av flyet og ut på flyplassen. Den mystiske setningen her kommer:

 ”Vi hadde allerede landet med filmkameraet i gang.”

 Filmer ut over flyplassen med alle medpassasjerne som går rundt omkring, lette og glade.

”Foreløpig følte vi oss som en del av et reiseselskap. Et raskt sveip rundt omkring i terrenget viste oss at det ikke bare var en følelse.”

Korte intervjuer med medpassasjerne.

Intervju med østerriksk ekspedisjonsmann.

Intervju med Norsk polarinstitutts årlige misjon til Svalbard.

Intervju med finsk turist.

Intervju med Prof. Brian Mitchell.

”Proffessor Mitchell forsvant i det fjerne….”

Klippes til en pussig liten doning

”…. Med en pussig liten rullende gjenstand. Det kan ikke ha vært en bil?”

 Bildet holdes på den rullende gjenstanden.

”En kort stund var vi alene.”

Bilder og snakking om russere på vei hjem og nye på vei til Svalbard.

”Lyden av Helikoptrene lagde en slags monotoni.” Trist russisk musikk mens et russisk helikopter kjører av sted.

TID: 06:16

Filmer et fjell og tilter ned til en stor vifte/ventilasjonsvifte som kommer ut av fjellet.

”Det er natt, men det er lyst som om det er midt på dagen. Stillheten i et gruvesamfunn ledsages av lyden av viftemotorer. Vi er døgnville.”

Klipper til folk som tar i mot et skip.

”Inn fra høyre glir skipet. Langsomt oppfatter vi tråene i landskapet. Vi står midt  i et utskipningsanlegg for Svalbardkull ” 

Klipper til enorme kloer som bærer med seg kull. Den russiske musikken begynner igjen. Kullen slippes ned i båtene. Vi følger kun kloen som åpnes og slipper.

Musikken stopper og det klippes til disse ”begerne” på vinsjer som bærer med seg kull ut fra gruvene. 

”Man kunne vie en hel film til å beskrive det veldige maskineriet som er i gang. Selve kullgruven finnes i det fjerne.”

Det klippes inn i en bil – på vei mot gruvene – lett jazz begynner å spille. Det er sommer.

”En usynlig by, den ligger så spredt…”

Klipper til vinter og vei og biler som kjører – nesten litt trafikk i grunn.

”…men er i drift hele døgnet, sommer som vinter.”

TID: 08:18

Inngang gruve.

”Å lage en reportasje om livet i Longyearbyen, strider mot stedets natur. Alt er vevet inn i hverandre, som på en måte gjør kameraarbeidet fragmentarisk.”

De setter seg i gruvevognene – lys på hjelmene på – og kjører innover.

”Vår første reise inn i en gruve kommer til å fortone seg som en estetisk opplevelse. Som en slags gjenerindring”

Rolig jazztema, mens man kjører inn i mørket – gruven.

  ”Slik ble det til at vi begynte å nøste opp spor fra fortiden. Spor som taler mysterienes språk rent visuelt, men som senere lot seg gjennfinne som historiske fakta.”

TID: 09:27

Klipp av de lange togskinnene som går oppover og ut i evighete / historien

”De gamle nedlagte gruveanleggene logger som spøkelsesslott. Varsomt entret vi disse gebrekkelige konstruksjonene. ”

Klipper til bilder av anlegget som det er nå – rustenet og ødelagt.

”Vi forsøkte å forestille oss anlegget slik som det en gang har vært. Vagt hadde vi også i minnet at det var en scene vi hadde sett før.”

TID: 09:49

Sort/hvit bilder fra gruven i drift.

”Jo. Den gamle Longyearbyen er her,”

Begynner å filme Longyearbyen i gamle dager.

”… nesten slik som den ble anlagt av James Munroe Longyear. (Det er egentlig John) Her finnes en kirke og en husklynge. Et hopp til midt på 30-tallet."

Klippes over til noen store båter og lystig 30 tallsmusikk.

”Et Cruiseskip fra den norske Amerikalinjen ankommer.”

Nygardsvoll går i land.

”Statsminister Nugaardsvold ankommer. ”

Klipper til at han hilser på barn og går rundt med entourage. ”

”Gruvedriften er overtatt av Store Norske Kull Compagni, Statsministeren og hans følge er på befaring i det sumpområdet som utgjør Longyearbyen sentrum. ”

TID: 10:42

Fader over til farger tot av Longyearbyen.

”Over 40 år senere ser det slik ut. Et par veier fører over dalen. På den andre siden er noen nye husklynger kommet til. Sett itt på avstand ser byen slik ut. ”

Klipper til andre siden av Advemstsfjorden.

”Her på andre siden av Adventsfjorden, ligger flere nedlagte gruveanlegg. Bak den totale stillheten kunne vi ane et historisk sus. Disse restene fra fortiden var bare i stand til å gi oss en liten anelse. ”

Nær av rustene metallgreier og gamle ruinerish.

”Samme var tilfellet med marmorbruddet i New London lenger nordpå. ”

Bilder av noe som ser ut som Lille huset på prærien.

”Av de bilder vi tok på stedet kunne vi snekre sammen en liten historie.”

Bildet zoomer inn på huset på toppen.

”En eller annen Mr. Mansfield hadde latt dette anlegget bli oppkalt etter seg selv.” Stedet heter ”Camp Mansfield”

Klippes til noen rester av et hus….

 ”Restene av en lagerbygning, eller et depo, står der, men mangler tak og vegger. Tilbake ståpr noen kasser med reservedeler og materiell. Tilsynelatende urørt.”

Kamera går inn på en av kassene som er fylt med ….

”En av kassene inneholder gammel hermetisk proviant som har gått i oppløsning.”

Klipper til rester av marmor og utstyr.

”Lenger bort finner vi rester av marmor. Alt ser ut som har blitt forlatt i all hast. Historien om Northern Explorations er beskrevet av forskeren og Svalbardveteranen Adolf Hoel. Hoel forteller at marmoren var ubrukbar, ble til pulver når den kom opp i dagslys.”

TID: 12:29

Svart/hvitt av folk på båt.

”Hoel som vi ser på bildet midt på bildet, var selv med på jakten etter Svalbards rikdommer.”

Folk staker i båt mot is.

”Han ble senere leder av Norges Svalbard isundersøkelser. ”

Den lystige 30-talls musikken, begynner igjen og vi klipper til de modikge menn som undersøker Svalbard.

Klipp til hund og slede. Klipp til slår opp telt. Klipper til folk som undersøker stein.

”På en måte hadde vi trengt igjennom en hinne der vi ikke lenger hadde dokumentarfilmerens subjektive og utvelgende blikk.  Vi befant oss i arkiver. Polarforskernes arkiver. ”

Klipp til polarforskerne på rekke smilende til kameraet.

TID: 13: 24

Vi begynner med å høre lyden av et fly…

”Et tysk fly lander…”

klipper til et fly som lander.

”Vi er ennå midt på tredvetallet.”

Fader over til farger. Rester av et fly.

”Vi fant rester av en Junker 88 i Moskushallen sommeren syvogsøtti. Bitene var spredt utover et større område, og det kunne se ut som om større deler av flyet med tiden hadde forsvunnet. Dette ble inngangen til et filmavsnitt om krigen…..

Klipper til sort/hvitt pan over Svalbard.

”…basert på stoff vi fant i arkiver og hos privatpersoner. Ingen kunne fortelle oss den eksakte hendelsen rundt flyvraket. Siden kom vi i kontakt med en krigsveteran Doktor Olov Farness som tok disse bildene sommeren 19treogførr.”

Klipper til gravkors.

”Fire kors viste at besteningen på Junkeren var omkommet. Flyet ble skutt ned 23 juli 1942. Det var på vei fra tyskernes base i Bernakk, til den provisoriske landingsstripen som Deutche Vetrisig(?) hadde anlgt innerst i Adventfjorden.”

Klipper til fargefilm og oppe i Helikpter filmer Barewntsburg.

”For Svalbards vedkomne er mye av filmhistorien om 2. Verdenskrig knyttet til Barentsburg. Russerne har holdt til i denne gruvebyen siden tidlig på tredvetallet, da de overtok for et Hollandsk gruveselskap. Med Helikopter fløy vi lavt utovr Adventsfjorden. Den berømte basen på CaP her virket imonerende og meget mystisk.”

Lett romantisk musikk spilles, mens man filmer Barenstsburg og omegn fra helikopter.

TID:  15:50

Stort russisk symbol på åsen. Kamera zoomer ut og vi er i Barenstsburg.

”Da vi hadde landet virket det som om vi var i et annet land. ”

Russisk gate, med russere som går mot kamera. Rolig jazz.

Klipp fra det vanlige liv i B.Burg.

”Vårt besøk hadde en annen hensikt. Vært ærend var en gammel kanonstilling på Cap Her.”

Klipper til gjørmete vei og bil som kommer mot., filmes inne fra buss (russisk buss) på vei mot…

Klipper til kanonstiilingen – rask pan fra havet til kanonen.

”Denne kanonstillingen er et slags monument over beguivenhetene på Svalbard under 2. Verdenskrig. Klokken 8 om morgenen den 25 august 1941, ankrer  troppetransportskipet ”Emperest of Canada” opp i Grønnefjorden.”

Fader over til sort/hvitt opptak fra militæresjefer ankommer Svalbard fra liten bnåt. Arkiv opptak.

”Om bord i sjaluppen er herr Jertsin, fra Sovjets ambassade i London… ”

Klipper til soldater går opp trapp inn mot bildet.

”…og brigadør Potts, øverstkommanderende på ”Empress of Canada, samt tre russiske tolker. Operasjon Gauntlet er et faktum.”

Det klippes til sivilbefolkningen.

”Evakueringen av Svalbard skal skje fort og effektivt. Operasjonen møter stor motvilje og skepsis.”

Trist jazz og bilder av evakueringen.

TID: 17:19

”Et engelsk ingeniørkompani går i gang med sabotasjen av Ny-Ålesund. ”

De sprenger radiotårn, hus og lignende. Imponerende bilder.

 Arkivbilder av marsjerende soldater.

”Den 31 august er alle nordmenn på Svalbard samlet til en millitær kirkeparade i Lonyearbyen.”

Bilder av at de tenner på kullgruven.

Bilder av sivilbefolkningen på båt.

”Natten mellom den 3 og fjerde sepember ser bildet slik ut.”

På båt langt fra land, røyken stiger opp på Svalbard i det fjerne.

”Evakueringen av Svalbard er en realitet. ”

Jazz og bilder av krigsfly på bakken.

Et fly høyt oppe på himmelen.

”Senere går det opp for de allierte at de tyske værvarslingstjeneste er i full sving med rapporter fra Svalbard. ”

TID: 18:28

Bilder av Svalbard (farger) hav og land panorering.

”I 1943 trykker doktor Færnes på utløseren og tar noen scener med et CineKodak kamera. Stedet er Barentsburg og det ryker fra Kulllagrene.”

Klipper til (sort/hvitt) av en CineKodak utstilt.

”En CineKodak er et lite, hendig kamera, ladet med film i kassetter.”

Fargefilm Cinekodak filmer..

”CineKodaken filmer et forlatt Ny-Ålesund. ”

Paner over hele den tomme byen.

”Bak Nordpol bar synes restene av Roald Ammundsens luftskiphangar.”

Knutzen tar å viser dette i saktefilm. Noe som han må ha gjort i post.

”og litt lenger borte, selve fortøyningsmastene.”

Filmingen slutter. Også begynner den igjen samme CineKodak.

”Signehavn i Krossfjorden”

Stopper. Begynner igjen.

”To nye værvarslingsstasjoner er funnet.”

Stopper. Sort.

”En tysker ved navn Heinz Køler har skutt seg selv.”

Begynner å filme igjen med CineKodak en plass…

”Det er den 22 juni 1943.”

Filmer noen uniformer som ligger på noe.

”Doktor Færness registrerer dette systematisk mens han nærmer seg. Han rekke rå filme noen uniformer som ligger til lufting. Dermed er det slutt på filmen.”

Viser at det er slutt på filmen, med å sille den helt ut.  Disse Cinekodak opptakene virker ”uredigert” at han følger Doktor Færnes sin rytme og filming. Knutzen er ”usynlig”

 Viser et bilde av et CineKodak for å minne oss på at det vi så vr ilmet med den. Sort /hvitt.

TID: 19:42

 Sort/hvitt av Svalbardlandskap.

”Blant sakene til tyskerne finner man en akvarellblokk, et maleskrin og litt lenger borte ligger et filmkamera.”

Et filmkamera bilr filmet. Ligger på bakken. Autentisk?

”Doktor Farnæss tar opp kameraet og begynner å filme.”

Gamle slitte filmopptak av tysker og klippes til værstsjonersgrier.  Tyskere som jobber på værvarslingsstasjonen.

”Værvarslingstasjonen gjennomsøkes av kommandørkaptein Ernst Ulring.”

Kameraet filmer de modige menn.

”Mannen i uniform til høyre er Hilmar Eksten.”

Bildet fryses på de.

Kipper til menn som bærer et pakket inn lik fra en båt til land. LYD: vind.

”Etter et plutselig angrep fra en tysk ubåt omkommer soldatenen Harald Andersen, mens han holder vakt nede ved stranden. ”

De gravlegger ham.

”Han blir begravet på stedet, under en militær sermoni. ”

Bilde av gravplakat(?)

Soldater blir filmet på kaien. Venter. Klipepr til de ser utover fjorden.

”Tilbake i Barentsburg, venter man nå et større tysk angrep. 8 september meldes det fra Cap Her at Tirpitz og Scheinhurtz kommer inn fjorden.

40-talls krigsfanfaremusikk blir spilt, mens det blir filmet at båter kommer inn. Det er fra tysk propaganda. Fra tysk propaganda er det bilder fra mange store båter som komme rinn fjorden og skyter mot land. Hele tiden med tuysk gladmusikk. Og fortellerstemme. Viser at tyske soldtaer tar ovr Svalbard fra vannet.

TID: 22:17

Bilder av at det brenner. Det pannes over på mennesker som står under et hus, uten tak.

”Barentsburg er i brann. Mange er drept eller såret. Doktor Farnæss klarer å fange inn noen glimt av dette. ”

Viser at det brenner og utbombete bygg.

”Den norske styrken har lidd store tap. Både i Barentsburg og Lonyearbyen, men har også klart å slå tilbake. ”

Musikk begynner. Jazz piano.

TID: 22:52

Fade over til Filmavisen. Tekstplakat: Soldatene fra Savlbard tilbake i London.

Klippes inn på et Hotell.

”I hotell Conti i London….” også filmes det og intervjues det med soldater.

TID: 25:22

Klippes til fargefilm tog som går mot kamera.

”En amatørfilmer gjorde disse opptakene i Ny-Ålesund i 19treogfemti. Her ved Kings Bay er det full drift. ”

Klipper til noen barn som går i byen.

Klippes til postflyet.

”Postflyet kommer. En gammel Katalina fra krigens dager. ”

Rolig pianomusikk. Og bilder av flyet som slepper post og folk henter det.

”En høytidlig stund.”

De vinker adjø til flyet som flyr over de.

”Bildet passer til vår egen filmerindring fra Svalbard. ”

Bildet fryses av bare flyet.

Og ut kommer folk fra gruven i de gruvevognene.

”Kings Bay anlegget avr omdiskutert. Flere eksplosjonsulykker hadde rystet det lille gruvesamfunnet. ”

Et tog kjører fra høyre til venstre.

”Da vi mange år senere besøkte stedet, var driften ved Kngs bay nedlagt.

Klipper til toget da de besøkte det. Det står der igjen. Alene og forlatt. 

Klipper til forskjellige nedlagte Kingsbay bilder.

 ”Gruvenedgangene var gravet igjen og dørene til anlegssbyggene var sperret med bolter. Vi hadde en følesle av å være i en spøkelsesby.

Kamera zoomer inn på noe hvit plast som blafrer i skyggene.

TID: 26:48

Musikktemaet begynner igjen.

Bilder av nedlagte Kinngs Bay. Fine poetiske bilder. Tilter sakte opp på Roald Amundsens mast.

”Roald Amundsens mast står ensom tilbake.”

Klipper til sort/hvitt – arkiv – luftskip som letter.

”luftskipet Norge letter. Året er 19syvogtyve. Amundsen forsvinner.”

Rask pianomusikk. Folk står med ryggen til kamera og veiver adjø med hattene sine til Amundsen.

Klipper til farger – store ismasser i vannet.

”Vi glir nordover mot store ismasser slik mange har gjort det før oss.”

Klipper til sort hvitt – mange folk som er ved bre.

”Vi filmer slik andre har filmet før oss…”

Klipper til fargefilming av samme bre – uten folk.

”…Helt irrasjonelt.”

TID: 27:53

Klipp til sakte tilt mot nedlagt by.

”I ettertid har det forekommet meg at jeg ble forelsket i Svalbard. Bildene mine fra Grumantbyen viser et gruvesamfunn som er nedlagt for mange år siden. ”

Viser flere bilder han tok der – viserr nært av en gravsten med bilde – for liksom å trenge igjennom filmen og vise hva et bilde kan gjøre – hva film kan gjøre – erindre som Knutzen sier – men også vise frem – for at vi ikke skal glemme.

Viser rustent vrak som ligger på bakken-

”Svalbard er full av sånne spor, som bare er gåter. For vår del hadde vi fulgt bare noen få av dem. Det hadde ført oss til annen verdenskrig.”

Klipper til havet som slår innover stranden.

”Bare en bit av Svalbards historie ble vist i denne omgang. Kanskje blir det med det. Film er fragmenter.” 

Musikken begynner igjen og rulleteksten kommer.

Muskk av Egil Kapstad.

Arkivmateriale fra bl.a. Dr. Olav Farnes, London-arivet, Norsk Polarinstitutt

Filmen er finansert av Kirke og undervisningsdepartementet 1977

En film av Jan Knutzen 1996 

Bill Nichols' forskjellige modi kort fortalt

Nichols mener at de forskjellige modi har gradvis utviklet seg og han har laget et lite kart som jeg har kopiert og nå viser her. 

Table s. 138 i Introduction to Documentary

Documentary Modes
Chief Characteristics
            -Deficiencies

Hollywood fiction (1910s)
Fictional narratives of imaginary worlds
            -absence of reality

          
Poetic documentary (1920s)
            Reassemble fragments of the world poetically
                        -Lack of specificity, too abstract

 Expository documentary (1920s)

                        directly addresses issues in the historical world
                                    -overly didactic


Observational documentary (1960s)
eschew commentary and reenactment, observe things as they happen
          -lack of history, context


Participatory documentary (1960s)
interview or interact with subjects; use archival film or retrieve history
              -excessive faith in witnesses, naïve history, too intrusive


Reflexive documentary (1980s)
Question documentary form, defamiliarize the other modes.
            -To abstract, lose sight of actual issues


Performative documentary (1980s)
stress subjective aspects of a classically object discourse
        -loss of emphasis on objectivity may relegate such films to the avant-garde; “Excessive” use of style

”To some extent, each mode of documentary representation arises in part through a growing sense of dissatisfaction among filmmakers with a previous mode. In this sense the modes do convey some sense of documentary history.” (s. 100)

Jan Knutzen, møt Bill Nichols

Jeg skal fremover analysere Jan Knutzen sin Svalbard i sort/hvitt og farger. Det som  kanskje er mest interessant med filmen er hvordan den er fortalt; med en slentrende og personlig kommentatorstemme (Per Christensen), tidshopp, usikkerhet, refleksive grep som er blandet med performative teknikker og jazzmusikken, blir filmen til en collage over minner. ”Film er fragmenter” avslutter Knutzen filmen med.

I Bill Nichols sin bok Introduction to Documentary (2001), formulerer han seks modi som dokumentarfilm beveger seg i: ”Poetic, expository, participatory, observational, observational, reflexive, performative “(s. 99).  Jeg kommer til å se nærmere på spesielt to av modi, refleksiv og performativ, som er de jeg syntes Knutzen passer best under.

Men hvorfor båssette Knutzen? Hva er det jeg vil oppnå med å finne ut av hva slags modus han passer under? Dette er det jeg kommer til å skrive om de neste ukene.

Fargefilm

En irritasjon for fargefilmentusiaster er det evinnelige spørsmålet om hva som var den første fargefilmen, og at det var vel Trollmannen fra Oz. Irriterende for det går ikke an å si hva som var den første fargefilmen, man har eksperimenter med fargefilm fra filmens begynnelse. Det var i hvert fall ikke Trollmannen fra Oz, man hadde farger på film før man fikk lyd på film.

Men det som er en glede å spørre en fargefilmentusiast om er om fargefilmens historie, da kan han prate i evigheter. Jeg er ingen fargefilmentusiast, jeg prøver å bli, så nå leser jeg en bok om fargefilm: Color: The Film Reader (2006, red: Angela Dalle Vacche og Brian Price) Hensikten med boken er å fremme farger som et like viktig konstruktiv element i filmforskningen som mise-én-scene, lyd, kamerabevegelse, skuespill, etc. Det er overraskende på meg at filmforskningen ikke har tatt farge like seriøst som andre elementer, men boken bruker forordet til å skylde på neoformalistene (Bordwell, Thomsen, Steiger) for det. Farger passer ikke inn i deres skjemaer, påstår Brian Price, fordi farge passer ikke å analyseres som de andre tekniske elementene. I følge Thomsen er farger interessant som en excess, noe Price er uenig i. Farger er ikke noe man tenker på i etterkant, sier han, det skaper filmopplevelsen mens man ser på det. De første kapitlene i boken er i hovedsak viet Technicolor, min favoritt.

Technicolor, slik som vi kjenner det, er laget av tre farger som er blandet sammen, både additiv og subtraktiv. Først med lys og så med ehhh… masse? Merker at det trenges en god forklaring på dette, så jeg skal prøve så godt jeg kan på å forklare hvordan det fungerer (helt ærlig, så er det for teknisk for meg)

Først så tager man et kamera, og ikke et hvilket som helst kamera, men et Technicolorkamera. Et sånt kamera var dyrt, man kunne ikke bare leie et kamera, men man måtte leie en hel gruppe med mennesker som skulle være med mens man filmet. De passet på at det var farger som var gode og kom med tips, i tilegg til å faktisk betjene kamera og lys. Så peker man det på det man vil filme.

Da kommer det lys inn på ikke en film, men tre (!) forskjellige filmer. Hver film har hver sin farge: Rød, grønn og blå. (Dette er hva som kalles additiv, noe du kanskje husker fra skolen.) De får dette til med en prisme som splitter lyset i tre forskjellige retninger og inn på hver sin film. Så er det videre til neste steg, den subtraktive. Det er her magien skjer – den faktiske magien – kjemimagi. Disse tre filmene blir smeltet sammen til en, som får fargene til å se så sterke og klare ut. Technicolor farge er jo blitt et uttrykk på noe som er som tatt ut av fantasien, noe ”superekte”.

I 1947 sa en av de franske filmsjefene: ”The french don’t go in for musicals or color films. They prefer dramas with intellectual ideas to carry them along. ”(Andrews, s. 47) Det er jo vittig i dag at han forholdt seg til fargefilm som en sjanger, men han hadde jo et poeng. Fargefilmene var ikke forbeholdt ”dramas with intellectual ideas”, snarere tvert imot. Farger ble ikke mottatt med stormende jubel, noe som kan ha med å gjøre at Technicolor var ufordragelig dyrt, som gjorde at kun de aller største produksjonene kunne ha råd til det - farger var for musikaler og andre overdådige Hollywoodfilmer.

I 1947 ble Technicolor tatt inn for retten for å være for å ødelegge for andre fargefilmselskaper og i 1949 måtte de åpne opp i alt det hemmelige laboratoriumsarbeidet de hadde gjort. Selv om det nå ble fritt frem for fargefilm, var det allikevel mange år til før det var fargefilm som var normalen – fargefilm var ikke det eneste alternativet før på slutten av sekstitallet.

Grunnen var at det var billigere å filme i sort hvitt, publikummet forlangte ikke farger og farger var ikke regnet som realistisk. Noe som er veldig rart å tenke på, men som stemmer jo helt når man tenker på at filmene som var i farger var de mest overdådige Hollywoodfilmene.

Men, tenker du nok, alt er jo i farger nå. –Det stemmer. Forandringen skjedde med filmens store hovedfiende i det 20. århundre: Fjernsynet, men ikke slik du tror. Fjernsynet begynte med fargesendinger på sekstitallet og når aktualitetsprogrammer, nyheter, ja, alt på fjernsynet ble i farger, da ble det realistisk med farger – også på film og det billige og godt brukte alternativet sort/hvitt ble et kunstig grep.

Nå i dag tenker vi ikke så mye over farger. Vi analyserer farger som trekker til seg oppmerksomhet, men man har ikke, som boken fremmer, en god metodikk for å analysere farger, vi har ikke noe språk for det. La oss avslutte med litt Technicolorfilm. Jeg er veldig lei meg for at vi ikke lager slik film lenger - men her er hvertfall jenter etter jenter i Technicolor