Om å se film og lese bøker

Påsken er over oss, under oss, i oss, rundt oss – og jeg er blitt syk. Siden jeg aldri er på fjellet, ei heller denne påsken, pleier min påske å være bypåske, eller hytte ved sjøen påske. I år var det sistnevnte, men til ingen nytte, siden jeg ikke en gang kom meg ut av porten. Influensa, feber og søvn har vært de viktigste stikkordene, men jeg har også sett noen filmer (4) og begynt på noen av alle de bøkene jeg har så lenge hatt så lyst til å lese. Og da nærmer vi oss det jeg vil ta opp her og nå; Philip Roth.

Det begynte for noen uker siden da en av mine bedre venner ikke kunne slutte å skryte av Menneskemerket eller The Human Stain som jeg kjente den bedre som. Skryt skryt skryt - var alt jeg fikk ut av hans bablinger, men nok til å pirre nysgjerrigheten min noe. Påsken er lang, internettoppkoblingen (ikke fullt så) rask og jeg lastet ned filmen The Human Stain denne påsken. Det ble en film i 2003 med Antony Hopkins og Nicole Kidman (også Gary Sinise, Ed Harris og Wenthworth Miller, han fra Prison Break), med regi av ringreven Robert Benton, mest kjent for Kramer vs. Kramer eller manuset til Bonnie and Clyde.



Huff. Jeg tror Phillip Roth døde litt når han så denne traileren. De andre medvirkende i filmen også antageligvis, for filmen er ganske så langt unna det der.

Filmen følger Anthony Hopkins som får sparken fra sin stilling som litteraturprofessor når han en dag kaller noen studenter som aldri har vært til stede på hans forelesninger for "spooks". Når det viser seg at de er afroamerkanere og spooks ja, ganske enklet er et ufint ord om afroamerkanere så ... Lang historie kort. Kjedelig med handlingsreferat: Han får sparken - hemmeligheten han gjemmer (som de sa i traileren) er at han (OI! SPOILER!) er selv afroamerikaner. puh. godt å få det ut. Vel, det er jo ikke en så stor hemmelighet og filmen handler jo ikke om det, så hva var det noen sa om det - det er karakteren sin hemmelighet, ikke filmen sin.

Filmen er ikke en krim. Den er ikke om en gærning som truer med å drepe de. Filmen er en rolig og stillegående film, (med en gærning som trujer med å drepe litt), men som handler om identitet. Hvem er man, hva kan man late som man er. En intelligent film til og med, med noen fanatstiske skuespillprestasjoner av Nicole Kidman, Anthony Hopkins og Ed Harris. Fotoet i filmen er nydelig, med skygger fra lamper i mise-én-scenen som lager sanselige bilder. Filmen var dedisert til filmens fotograf, så han er vel død og det er jo trist. En franskmann - ja dere får sjekke selv.

Gary Sinise var også med i filmen – Jeg husker han best fra Forest Gump, men også i knallform som Harry S. Truman for mange år siden i filmen Truman – han spiller her Nathan Zuckerman filmens forteller. Hvis vi skal se på filmen med filmanalystiske øyne er det flere "feil" i den. Mange tråder som blir påbegynt, men ikke fører noe sted. Mange anekdoter og, ja, fjas. Jeg ser for eksempel ikke grunnen til at Zuckerman er med i filmen. Han er filmens forteller og derfor forteller oss om Coleman Silk og hans liv, men det hadde da filmen klart på egenhånd. Hvorfor er han med?

Jo, på grunn av denne mannen:

Philip Roth heter han er og er bokens forfatter. Nathan Zuckerman er hans alter-ego, en karakter som dukker opp i flere, ganske mange av bøkene hans og som har levd et liv - ganske så likt Roth sitt. Jeg ble begeistret for mye av dialogen i filmen. De snakket med en intellektuell nysgjerrighet, de hadde ordentlige liv og de brukte ord som jeg bare en dag kan håpe på å forstå. Ordene var vel det som fascinerte meg mest ved filmen. Alle de vakre ordene. Jeg husket skrytet til min venn om boken Menneskemerket (filmen jeg akkurat hadde sett), og sjekket amazon. 11$ for American Pastarole - den første boken i den nye triologien om Zuckerman, der Menneskemerket var den siste. Easy - så nå leser jeg American Pastorale. Handlingsreferat kan dere bare glemme. Men jeg har ledd mange ganger, grunnet over livet litt mindre, og vært oppriktig trist to steder - og det var bare første kapittelet.

Og igjen, ordene, alle de vakre ordene. Jeg må si jeg er begeistret med at det er orbok i Kindlen, for når jeg kommer over et av de mange fremmedordene Roth så ubesværet bruker, kan jeg nå bare trykke på ordet og, vips, så kommer betydningen opp. Endelig har amerikansk samtidslitteratur truffet meg. Nå har jeg lest 14% av boka (prosent, I Know! men det er jo ikke sider på Kindle. Selvom jeg blar...) og Zukerman forteller her om The Swede, en all-American Jewish Boy, som livet virket så fint til. Og som Zuckerman sier i første kapittel - vi tar alle feil: "That's how we know we're alive: we're wrong."

Jeg har ikke annet enn skryt foreløpig. Glad jeg har funnet Roth i påsken.

Fortsatt god påske - nå skal jeg krype meg tilbake til the Swede og hans terroristdatter.

Gamle filmer om igjen

Jeg skal på Cinemateket i ettermiddag. De Dødes Tjern skal vises som en del av Inferno-festivalen og jeg har aldri fått sett denne ganske så underholdene filmen på kino før. Har sett den på tv for mange år siden, og lest boken, men ikke på kino. Så da går jeg. Jeg gleder meg til å oppleve dn på kino av flere grunner, men den viktigste er at den er filmet i Cinemascope - kan hende jeg tar feil, men jeg tror det faktisk var den første norske filmen som brukte dette formatet.

Så hva er så spesielt med dette formatet? I Godard sin delvis fantastiske Le Mepris ytrer Fritz Lang den kjente replikken om at alt man kan filme i Cinemascope er slanger og kister. En morsom observasjon som på ingen måte stemmer, sprø du meg.

Dette blir litt filmhistorie etter hukommelsen, så faktaene her før dere sjekke opp selv, men Cinemascope kom med tv'ens inntog. Cinemascope er at bildet er bredt, isteden for "firkantet" som var normen på alt av film før tven. Tv brukte også dette formatet, som er i størrelse 4:3, frem til ganske nylig men de har el nå gått ganske så over til 16:9. Anyways.

Det som skjer da er at når man filmer, fester man en liten linse uten på linsen på kameraet som fanger opp mer av og utvider bildet. Man må da ha denne linsen på når man viser filmen også, ellers vil bildet bli kraftig komprimert og skvist. Men det blir så vakkert og ikke minst kult.

Så jeg gleder meg til å få hele bildet og på det store lerretet. Tror det blir en grøssende god opplevelse.

Ja, dårlig innlegg, men har ikke noe tid. Men for å glede fansen (ha! LOL) tar jeg med et klipp fra en ny Bollywood-film, der jeg syntes bruken av Cinemascope er fabelaktig. Litt corny sang, men flotte bilder

Om å gråte til Blue Valentine

Blue Valentine har endelig kommet på kino i Norge. Michelle Willimas og Ryan Gosling spiller et par som vi følger den dagen de bestemmer seg for å gå fra hverandre, samtidig som filmen kutter til seks år tidligere – da de fant hverandre. Derek Cianfrance, som har laget filmen er for meg ganske så ukjent, men han har laget noen dokumentarer de siste årene. Filmen er amerikansk og passer inn i rekken til den nyere independent filmene som viser et fattigere Amerika, slik som Wendy and Lucy (med Michelle Williams) og Winters Bone.



Jeg gråt når jeg så filmen. Ikke hele tiden, men noen ganger. Det er jo så trist, og det blir jo bare tristere etterhvert som filmen går og vi blir mer og mer kjent med de og situsjonen de befinner seg i. Kryssklippingen i tid gjør at oppførsel vi ikke forstår i begynnelsen, blir snedig forklart i fortid. Veldig dyktig gjort og en stram film. Men, jeg gråt. Og da jeg gråt mest var når Ryan Gosling sin karakter Dean hjelper en gammal mann med å flytte, og putter alt av tingene hans fint på plass og viser den gamle mannen livet han har levd som noe vakkert og stolt. Herregud. Kleenex! Kom hit!

Hvorfor er dette så trist? Hva er det som gjør at jeg gråter mest av dette, som egentlig er en en veldig fin stund? Hvorfor gråter jeg ikke når de sitter i et blått metallisk fremtidsrom og ikke får til å snakke sammen? Hva er det som gjør at man gråter av det? Sentimental much lissom?

Men, en fantastisk fin film. Vond, god og man kjenner seg igjen med følelser som er helt personlige.

Tanker om Sucker Punch

Jeg så Zack Snyder sin Sucker Punch på søndag. Den har fått hard medfart av kritikerne, og ikke slått helt ann hos publikummet heller (ennå). Jeg likte den litt. Ikke masse, men litt.



 Jeg er ikke noe glad i dataspill, shoot'em up eller voldsfantasier, ei heller Lolita-estetikk, Burlesque eller asiatisk livsvisdom, og da er det egentlig ikke så mye igjen å like i denne filmen.  Men noe ved filmen fascinerte meg voldsomt: Gråtingen. Våre heltinner gråter og gråter og gråter. Tror aldri jeg har sett lignende i en actionspectacle noensinne. Proagonistene blir handlingsrammet og gråter når de møter motstand. Det må jo være fordi de er jenter og jeg likte det. Det ga ikke karakterene noe særlig dybde, nei for filmen er dyp som et A4-ark, men jeg har aldri sett det før. Det gjorde det interessant.

En annen ting jeg likte godt, var hintingen om hva filmen egentlig burde/ville være: En musikal! Filmen er jo så over the top at noen ganger ventet jeg bare på at de skulle bryte ut i sang. Hvis de hadde gjort det, så hadde jeg forstått og likt filmen enda mer, kanskje til og med godt. Lær av Buffy, som jeg alltid sier. På veggene så jeg også at det var plakater for gamle musikaler, blant annet flere Busby Berkley filmer slik som Gold Diggers of Broadway. Jeg tror nok Zack Snyder har prøvd seg på en slik film, en film som muligens er tom for historie og mening, men er en visuell konfekt. Noe han får til, men problemet er jo hva slags mening man får ut av filmene til Snyder. Busby Berkley var (på en måte) en subversiv filmskaper. Snyder derimot er på de ondes parti - bare se på 300 som forfekter en fascistisk ideologi. Eller Watchmen, som bare forteller halve Alan Moore fortellingen, og derfor går glipp av de vondere sidene til Moore. Nå i Sucker Punch, er institusjonene onde på grunn av korrupte ledere og eneste vei til frihet er gjennom vold og død. Ikke særlig oppløftende.

Så, etter noen filmer på samvittigheten, kan jeg slå fast at den første er ennå den beste av det Snyder har laget. Dawn of the Dead er enda filmen han må måle seg etter. Stå på Snyder, du lager ræva filmer som jeg er dypt fascinert av.

Boy A

Den veldig fine filmen Boy A har gått under radaren til de fleste. Det er synd, for den er verdt å se og en film de fleste vil like selvom den tar opp et ganske så tøft tema. Filmen handler om "Jack", en ung gutt som etter å ha begått en grusom handling som barn, har blitt rehabilitert og blir forsiktig satt ut i samfunnet igjen.  Historien bruker den kjente Bulger-saken som rystet England (og verden) tidlig på nittitallet, som utgangspunkt. Og siden jeg hater handlingsreferat kan du lese om det her.

Jeg vil snakke litt om regien. Det er en debutfilm og det er mye man kan pirke på. For det første noen ganger irriterende klar symbolikk. For det andre uklar slutt, ikke som i en åpen slutt og nå må du tenke - men som i en veldig det virker ikke som du visste hvordan man skulle slutte den av, så man valgte å ha slutteden mest mulig... Uansett. 

 Det som irriterte meg mest var rett og slett hvordan sekvensene var satt sammen. For filmen hadde utrolig fint foto. De fleste scener i rom begynte med en total fra siden med stor dybdefokusen. Jeg en tilhenger av stor dybdefokus er siden det blant annet er det mest demokratiske bildet og jeg som seer kan bestemme hva jeg vil vektlegge + det er dritfint! Her er et eksempel: 

Fint ikke sant? Her er et til: 

Og enda et: 

Men det som da går galt er når man alltid gjør det samme. Igjennom hele filmen, for det gjør den. For, hvis vi går til den første bildet igjen, er det en scene som varer i 1 minutt og 34 sekunder. Det første bildet varer i fem sekunder, før det klippes til den typiske shot/reverese shot. Først dette:

Så dette:

Med disse to bildene går samtalen om hva Jack kan og vil gjøre. En samtale der gåten i filmen "Hva har Jack gjort?" blir tilspisset. Regissøren forlater aldri disse to bildene. Han klipper faktisk mellom de 20 ganger i løpet av 1 minutt og 29 sekunder. 

Vi kan gå til det neste bildet. I en scene som utspiller seg 7 minutter senere. Denne scenen begynner ikke med total bildet, men "in medias res", slik: 

Dette er første gangen vi er med Jack på jobb og sjefen forklarer ham hva han skal gjøre. "Last noe på, last noe av" er vel det han sier. før vi klipper til total: 

Denne scenen er litt annerledes enn den første, fordi det kommer en person til inn her, nemlig det som kommer til å bli Jack sin kollega og venn Chris, som kommer inn her: 

Det klippes så tilbake til denne vinkelen:

Før vi tilslutt ender opp på Jack: 

Også klippes det mellom disse tre halvnære bildene resten av scenen. Hele 15 ganger klippes det mellom de i løpet av 30 sekunder. Et gjennomsnitt på 2 sekunder pr bilde, uten noe variasjon. 

Og slik er den gjengse scene i denne filmen. Noe som gjør at den filmatisk blir litt kjedelig, man går litt trøtt på oppsettet og siden filmen aldri forlater denne formelen. Så dette er vel en advarsel til folk. Tør å bryt med oppsettet deres. Tør! Det blir så fort så kjedelig. Shot/reverse er kjedelig. Prøv inderlig å gjør noe annet. 

Siste eksempelet. Jack er på flørtern. Scenen varer i et minutt. Dte første bildet er der i 19 sekunder: 

Så kryssklippes det mellom det her: 

 og det her:

hele 10 ganger i 33 sekunder. Før det siste bildet varer i 8 sekunder: 

Og selvom de eksperimenter med lengden på hvor lenge et klipp varer, så er dte samme formel. Hør min bønn! Gjør det annerledes!

The Bad and the Beautiful

Veldig god film. Anbefales på det varmeste. Litt vanskelig å få tak i, men jeg bestilte den gjennom play.com og det er jo ikke så vanskelig.

Den handler om en filmprodusent i Hollywood, og vi får historien hans gjennom tre andre karaterer som han har hjupet og vært slem mot på samme tid. Kirk Doglas spiller filmprodusenten og det gjør han godt.

Ja. Tom for ord i dag.

Se vids i stedet.

Film, farger og fargede.

Det er lenge siden det har vært aktivitet på denne bloggen, men jeg tenkte jeg skulle prøve å publisere noe fremover. Noe hver dag hadde vært best, men tipper det blir lite en gang i blant.

Jeg er veldig glad i Technicolor – og så nå nylig Heaven Can Wait (1943) av Ernst Lubitsch. Er det noe annet jeg er veldig glad i så er det romantiske komedier, så flaks for meg at denne filmen var en romantisk komedie i Technicolor. Lubitsch er for kjennere synonymt med stilfulle komedier. Han har laget den evige søte The Shop Around the Corner (1940) med James Stewart og Margaret Sullivan, og den enda veldige morsomme To be or not to be og ikke minst den enste filmen Garbo lo i,  Ninotchka (1939).

Men dette innlegget skal ta for seg Heaven Can Wait og det var rart å se på denne filmen (som ikke må forveksles med Heaven Can Wait med Warren Beatty. Det er noe helt annet), rart fordi den føles så gammel. Det begynner med slutten. Henry Van Cleeve (Don Ameche) har akkurat tatt det siste store spranget og tusler ned trappen og treffer Satan sjøl. Men dette er jo en Lubitsch film, så Satan er vennelig, velkledd og  ganske så stilig. Det er moderne, nesten minimalistisk rom de er i og rødt overalt. Her forteller Henry historien om livet sitt og hvorfor han fortjener en plass i Helvete.

Historien han forteller er om en mann som etter min standard ikke finnes umoralsk. Han stjeler sin (anale) fetters kjæreste, men det er hans livs kjærlighet og de er gift helt til hun blir revet bort fra ham etter de har vært gift i 25 år. Han prøver å sjekke opp noen, men gjør det aldri. Jo. Han drikker seg full med sin franske barnevakt en gang nå han var liten, uten at det gjør noe egentlig. Og det er her jeg syntes det er så gammelt – moralen til menneskene er så sterk. Gudsfryktige. Vennlige. Ikke gjort noe galt i hele sitt liv. Bare sagt noen få hvite løgner, og BAM send meg til helvete med en gang. Eneste stedet jeg fortjener å være. Bra at Satan var en så rederlig og ærlig mann da.

Grunnen til jeg begynte å se den var på grunn av en annen Technicolor film som jeg er i gang med å se på, men har en liten pause fra, for jeg vil se den en dag det er mørkere enn det var på formiddagen i dag; Leave Her to Heaven (1945). Denne filmen kom jeg over når jeg så den ”herregud så fantastiske” dokumentaren A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies (1995), her snakket han om denne filmen. En Film Noir i Technicolor. Og er det en annen genre jeg liker så er det Film Noir. Felles nevneren for disse filmene (foruten Technicolor) var Gene Tierney. I den første filmen spilte hun snill og god og vakker. I den andre var hun sjalu, morderisk og vakker. Gleder meg til å se den ferdig.  

Apropos farger så har jeg endelig klart å komme meg igjennom Diary of a Mad Black Woman (2005) Jeg har ikke vært sånn rørt siden Lange flate bællar 2. For det er dårlig. Veldig dårlig. Alt. Men, jeg har fått til en teknikk for å kunne overleve mens jeg se r på. Snakke til skjermen. Gjerne høylytt og bue og hoie og være afro-amerikansk i grunn. Når ektemannen drar heltinnen ut av huset roper jeg av full hals ”No, you didn’t!” og når hun får sin hevn med Medea midtveis i filmen så ler jeg hardt og høyt. Slår meg på låret og ler og roper ut ”You go Girl!” Det er nok den eneste måten man kan overleve en slik film på.

Har du ikke hørt om denne filmen før kan jeg fortelle deg at den er laget av Tyler Perry, og filmene han lager har fått et veldig stort publikum, men dette publikummet er kristenkonservative afro-amerikanere, ja du leste rett. Og de, de er det visst en del av. Men, jeg har tenkt til å lage et eget innlegg om Tyler Perry i snar fremtid, så frem til det enjoy!

http://www.youtube.com/watch?v=jNyw39a0qnc