Denne kanoniske teksten syntes jeg manglet et motsvar, helt til jeg kom over dette kapittelet i Anniken Greve sin doktorgradsavhandling "Litteraturens meddelelse". Jeg tar meg friheten med å poste hele kapitelet siden hele avhandlingen ligger ute på nettet gratis
her: Men for dere andre som kan komme innom siden fordi dere vil ha noens andre tanker rundt Kittang sin artikkel; Enjoy!
1.1.2 "Tre forståingsformer": Et systematiseringsredskap?
Metodespørsmålet slik vi kan stille det nå innenfor litteraturvitenskapen, må altså ses i lys av fagets metodepluralisme. Vi må finne ut hvilke metoder som er relatert til hvilke mål, hvilke metoder som kan integreres i og underordnes andre mål enn de målene metoden opprinnelig var utviklet for, og hvilke metoder vi oppfatter som supplerende, konkurrerende og muligens også uforenlige veier til samme mål. En klargjøring av disse spørsmålene, enn si en oppvakt diskusjon av dem, finnes ikke slik jeg vurderer situasjonen i norsk litteraturvitenskap. Lothe sier at situasjonen kan virke forvirrende, men det virker riktigere å beskrive situasjonen som preget av forvirring, det vil si at det nødvendige ordningsarbeidet ikke har vært prioritert. Denne tanken er trolig ikke fremmed for Lothe. Tvert imot avslutter han metodeartikkelen sin i Litteraturvitenskapelig leksikon med en anbefaling om hvor vi kan gå for å finne et systematiseringsredskap. Forslaget hans er Atle Kittangs artikkel "Tre forståingsformer i litteraturforskinga" fra Litteraturkritiske problem (1975): "Kittangs
28 Jf. punkt 1.2.6 (dette kapitlet).
13skille mellom tre grunnleggende forståelsesformer i litteraturforskningen [...] muliggjør en klargjørende gruppering og kontrastering av ulike litteraturvitenskapelige metoder fra den biografiske metoden og fremover."29
Når Lothe peker på "Tre forståingsformer i litteraturforskinga", peker han ikke på hvilken som helst tekst. Denne artikkelen er antakeligvis det nærmeste vi kommer en litteraturteoretisk klassiker i nyere norsk litteraturvitenskap. Den er en del av oppdragelsen i faget allmenn litteraturvitenskap, og den har vært lest også av studenter i nordisk litteraturvitenskap. Statusen til artikkelen kommer til uttrykk i at forståelsesform er et oppslagsord i Litteraturvitenskapelig leksikon. Jeg vil gjøre et forsøk på å ta Lothes råd alvorlig og nærme meg "Tre forståingsformer i litteraturforskinga" som et mulig systematiseringsredskap for litteraturvitenskapens (teori- og) metodemangfold.
Hva er formålet med Kittangs artikkel? Hva er dens spørsmål, hvilket problem er det den forsøker å bidra til avklaringen av? Disse spørsmålene er det faktisk ikke så lett å svare på. Innledningen gir oss i hvert fall grunn til å forvente at det skal handle om teori- og metodemangfoldet i litteraturvitenskapen, og vi får et inntrykk av at metodologiske problemstillinger kan komme til å stå sentralt. Kittang starter med en beskrivelse av den nesten paradoksale situasjonen innen disiplinen litteraturvitenskap: Ønsket om å legitimere faget som autonom vitenskapelig disiplin (særlig under press fra "unity-of-science"-ideologien), har ført til alt annet enn en enhetlig metodologi eller "vitskapleg einskap"; tvert imot har den ført til "eit utruleg metodologisk mangfald."30 Mangfoldet ytrer seg delvis som et skolemangfold, delvis som et disiplinmangfold, hvis vi skal tro Kittang: "Russisk formalisme, 'new criticism', 'Literaturwissenschaft', eksperimentell litteraturestetikk, litteratursosiologi, litterær semiologi, 'tekstlingvistikk', – etikettane speglar litt av dette mangfaldet."31
Idet han introduserer diskusjonen av dette mangfoldet (eller mer presist et foreløpig ikke nærmere bestemt aspekt ved dette mangfoldet), gir Kittang en indikasjon på hvilket nivå han retter seg inn mot ved å slå opp et stort vitenskapsteoretisk lerret. Med henvisning til Habermas' interessebegrep på den ene siden og til Kuhns, Foucaults, Bachelards og Althussers påvisning av de historiske og
29 Lothe: "metode", Litteraturvitenskapelig leksikon, s. 157. 30 Atle Kittang: "Tre forståingsformer i litteraturforskinga", i Litteraturkritiske problem: Teori og analyse, Universitetsforlaget, Oslo/Bergen/Trondheim 1975, s. 15. 31 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 15.
14
strukturelle forutsetningene for vitenskapelig virksomheten på den andre, henleder han oppmerksomheten mot det som den aktive forskeren selv gjerne er blind for: "Same kor vitskapleg litteraturforskinga ønskjer å presentere seg, og same kor finslepne metodiske reidskap den greier å skaffe seg, kan den imidlertid aldri kome bort frå at den kviler på eit grunnlag som er resultat av eit før-vitskapleg val."32 Men han knytter også an til andre teoretikeres begreper og sentenser: Hans-Robert Jauss’ og Hans Georg Gadamers begrep om forventningshorisont og Wittgensteins enigmatiske setning: "Mitt språks grenser er min verdens grenser". Gjennom hermeneutikken og språkfilosofien nærmer han seg et begrep om å lese som fortoner seg som psykoanalytisk inspirert. Når vi leser og forstår det vi leser, skjer det mot en bakgrunn av en utstøtings- og fortrengningsmekanismer som fører til at det uleselege utgrenses. Hva som er leselig og hva som er uleselig, er selv historisk bestemt; det er bestemt av "dei grensene lesemåten til ein epoke eller ein metode set."33
Dette vitenskapsteoretiske lerretet er kanskje for stort – det inneholder referanser til for mange navn, teorier og skoler med svært ulike prosjekter og oppfatninger – til at det blir åpenbart hva Kittangs eget anliggende er. Men den erkjennelsesteoretisk orienterte oppsummeringen bidrar til en spesifisering av hva som står på spill: "Formulert i epistemologiens språkbruk: Det er lesemåte og forståingsform som bestemmer det kunnskapsobjektet ein gitt metode refererer seg til og stiller sine spørsmål ut frå."34
Dermed er også det sentrale begrepet i artikkelen brakt et stykke nærmere avklaring: En forståelsesform bestemmer et kunnskapsobjekt. Måten dette skjer på, er bestemmende for metodikken som ledsager eller inngår i forståelsesformen. Ut fra henvisningene til Kuhn, Foucault etc. (og ut fra den gjentatte påpekningen av at det gjelder tause forutsetninger for litteraturforskningen) må vi anta at forståelsesformen(e) er styrende på måter som ikke er eksplisert i teorien(e) selv, det er altså de ikke-meddelte forutsetningene for det litteraturvitenskapelige lesearbeidet som skal identifiseres ved hjelp av dette begrepet. Dette inntrykket styrkes idet Kittang kaller sitt perspektiv (eller synspunktet) hermeneutisk. Av dette har vi iallfall innledningsvis grunn til å tro at han ikke primært er opptatt av dommene de ulike skolene feller, men av for-dommene.
32 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 15. 33 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 16. 34 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 16.
15
For-dommer og ulike former for forventninger kan operere på ulike nivåer, noe Kittang selvsagt er oppmerksom på. Han gjør det klart at han er opptatt av for- dommer og forventninger som har en mer grunnleggende karakter enn de spesifikke forventninger og tendenser som bestemte typer tekster inviterer til:
Dei aprioriske forståingsstrukturane som er verksame i slike og liknande tilfelle, er sjølvsagt høgst ulike når det gjeld generalitetsnivå. Ofte er dei knytte til relativt partikulære genremessige forventningar: den individualpsykologiske romanen har sin lesemåte, det didaktiske diktet sin, pastoralen sin, osv. Andre gonger kan dei imidlertid vere knytte til langt meir generelle og omfattande forestillingar om kva som er 'leseleg' og 'sannsynleg'. Forholdet mellom lesinga av modernistisk og tradisjonell poesi kan kanskje nemnast som eksempel på dette. Og dersom dei strukturelle ulikskapane rører ved sjølve dei hermeneutiske grunnprinsippa (kva er ein tekst? kva er kommunikasjon?), nærmar vi oss eit område der vi har med ulike forståingsformer å gjere.35
Fra et metodologisk synspunkt virker denne intensjonserklæringen lovende. Kittang er riktignok ikke primært opptatt av metodevalg, men av det nivået i teoridannelsen som styrer metodevalget. Teksten kan på den bakgrunn betraktes som et forsøk på å vise frem forbindelsen mellom tause forutsetninger for lesemåten og dens metodiske opplegg, og å sortere noen ulike skoler i litteraturvitenskapen i henhold til de ulike mønstrene som på denne måten blir avdekket. Denne sorterende intensjonen synes styrket av følgende formulering: Han erklærer at han vil "drøfte tre grunnleggande litterære forståingsformer, slik vi kan kjenne dei att som felles hermeneutiske fundament for høgst ulike litteraturvitskaplege tilnærmingsmåtar".36 At fremstillingen har en historisk dimensjon, synes ikke å stå i veien for det systematiske, hvis vi skal tro forfatteren: "Dei tre forståingsformene har alle spela ei viktig historisk rolle innanfor litteraturforskinga. Dei er også stadig verksame innanfor vår eiga tids litteraturvitskaplege mangfald, – som tause forutsetningar for det arbeidet som her blir utført."37
Denne forventningen om at vi tilbys et ordnende begrep blir imidlertid forstyrret av følgende presisering av hva som ligger i begrepet "forståingsform", eller her: "forståingsstruktur":
35 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 17. 36 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 17. 37 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 17.
16
Det som gjer det mulig å betrakte desse tre formene som fundamentale forståingsstrukturar, er at dei kviler på ulike syn når det gjeld forholdet mellom den litterære teksten og det poetiske subjektet, eller mellom litteratur og menneskeleg praksis reint allment.38
Denne passasjen bidrar til å utydeliggjøre artikkelens målsetning og det sentrale begrepets innhold. Ta det første leddet i disjunksjonen først. Jeg går ut fra at Kittang med poetisk subjekt her mener forfatteren. Dermed vet vi at det iallfall skal handle om forholdet mellom forfatter og tekst. Det er mulig at noen forståelsesformer definerer sitt kunnskapsobjekt ved hvordan dette forholdet er tenkt, men neppe alle: Det virker derfor som en innsnevring av hva som kan være bestemmende for en forståelsesform. Det andre leddet i disjunksjonen, hvor begrepet sies å skulle si noe om forholdet mellom litteratur og menneskelig praksis i sin alminnelighet, tjener til gjengjeld til å utvide hva som kan virke bestemmende for en forståelsesform så kraftig at det truer med å depresisere hele begrepet. Slik bidrar dette leddet til å skape usikkerhet om hva artikkelens anliggende er.
Denne usikkerheten øker dersom en reflekterer over benevnelsene på de tre ulike forståelsesformene Kittang identifiserer, den "sympatiske", den "objektiverande" og den "symptomale" forståelsesformen. Disse kontrasteres med hverandre, men det er umiddelbart vanskelig å se at vi her har å gjøre med kontrasttermer som er egnet til å skille mellom ulike teorier på grunnlag av sammenliknbare forskjeller. Leseren kan selv forsøke å introdusere et nytt sett av begreper for å få frem noe som kunne betraktes som kontrasttermer: Sympatisk motsvares kanskje av ikke-sympatisk eller kritisk, objektiverende av ikke-objektiverende eller subjektiverende, men hva er kontrasttermen til symptomal? (Er det naiv?) At de tre klassifikasjonstermene ikke fungerer som kontrasttermer, er en indikasjon på den nivåuklarheten som hefter ved typologien: Det er ikke åpenbart at de tre karakteristikkene treffer det samme nivået i begrepet "forståelsesform".
Går vi inn i de enkelte kategoriene, finner vi at uklarheten med hensyn til hvilket nivå det sentrale begrepet opererer på, bare øker. Det kan synes som om hva forståelsesform er, og hva forståelsesformen er styrende for, varierer med hvilken forståelsesform det er tale om. Innenfor den første forståelsesformen, den sympatiske, finner vi en viss homogenitet i gruppen, i den forstand at de teoriene som faller inn under den, i hvert fall har noe positivt til felles: De oppfatter teksten som uttrykk for
38 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 17.
17
forfatterens mening/intensjon. Det er dette subjektet som skaper enhet og sammenheng i det fiktive univers, og den litterære teksten er subjektets meldinger til verden. Blant skolene er den historisk-biografiske skolen og den estetisk-filosofiske skolen (i norsk sammenheng representert ved hhv. Bull og Rokseth, i fransk sammenheng ved Sainte-Beuve og Proust). Også den franske tematiske skolen hører med til denne gruppen teorier, selv om det her er forfatterskapet heller enn den enkelte teksten som er det relevante gjenstandsnivået.
Målet er felles for skolene i denne kategorien, men metodisk synes de å ha lite til felles. Det mest interessante for Kittang synes tvert imot å være det sammenfallet i mål og til dels også i teoretiske forutsetninger han mener å kunne påvise mellom to skoler som ut fra metodiske betraktningsmåter er å anse som motpoler, nemlig den historisk-biografiske skolen og den estetisk-filosofiske skolen. Selv om bare Bull og Sainte-Beuve eksplisitt er opptatt av og henvendt mot forfatterskikkelsen, er også Rokseth og Proust på sporet etter dikter-jeget, men da slik det manifesterer seg i verket, ikke i verden og historiske kilder. De er begge dikterorientert, subjektorientert, og de tar for gitt at språket er et middel eller redskap som forfatteren kan benytte til å gi sin erfaring språklig form. Enten de bryr seg om forfatteren eller ikke, er tilnærmingen til den litterære teksten styrt av en "metafysisk" forutsetning som virker forenklende, hvis vi skal tro Kittang:
Det litterære verket blir resultatet av ein fundamental uttrykksintensjon, som tiltvingar seg talens rett gjennom eit historisk betinga stoff ('språket' i konkret forstand) og eit formelt medium som den omformar etter sine eigne behov. Til sjuande og sist har teksten berre denne eine determinerande instansen: uttrykksintensjonen.39
Forståelsesform slik det brukes på denne kategorien kan dermed presiseres til mål for virksomheten (å gripe meningen eller erfaringen som teksten formidler), og de ulike skolene får målet for virksomheten definert av den underliggende felles forståelsen av hva som er kilden til verkets mening: forfatterens uttrykksintensjon.40 Felles forståelsesform innenfor denne gruppen gir ikke fellesskap i praktiske lesemåter, altså
39 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 31. 40 Hvorfor denne lesemåten, som er opptatt av uttrykksintensjonaliteten, karakteriseres som en sympatisk lesemåte, er langt fra innlysende. Hvem utviser sympati? Er det leseren som er sympatisk innstilt til forfatteren? Hva hvis en leser oppfatter teksten som en meddelelse fra forfatterens side, men oppfatter forfatteren som et svin og meddelelsen som uønsket eller skadelig?
18
metodikk, og forståelsesformen for denne kategorien kan derfor heller ikke sies å være bestemmende for forskningsobjektet på en måte som også er bestemmende for metoden. Men de har iallfall det til felles at de har en metode.
Teoriene i den andre gruppen, de objektiverende, er felles om iallfall ett negativt poeng. De er alle kritisk innstilt til den sympatiske lesemåten, dvs. opptattheten av uttrykksintensjonaliteten, noe som kommer til uttrykk i at de forsøker å identifisere det litterære verket slik at forfatterens uttrykksintensjonalitet ikke får være med inn i bestemmelsen av verket som gjenstand. Ellers er det ikke noe fellesskap i motivasjonen for å avvise interessen for forfatterintensjonen. Noen av skolene i denne gruppen er scientistisk orientert, noen er det ikke. Det er heller ikke noen fellesnevner i synet deres på teksten som gjenstand, eller i synet på leserens plass i det hele, eller i synet på hva litteratur er. Målet for den litteraturvitenskapelige virksomheten er derfor så heterogent at muligheten for et fellesskap i metodikk er lik null. At alle kalles objektiverende, bidrar til å tilsløre denne heterogeniteten, for så vidt som termen må presiseres i iallfall tre ulike retninger for å passe på denne samlingen av skoler og innfallsvinkler: avpersonifiserende, vitenskapeliggjørende og objektorientert. Hos Eliot er det først og fremst selve avpersonifiseringen som er viktig, hos Richards er det vitenskapeliggjøringen, hos Wimsatt og Beardsley er det objektorienteringen som står sentralt. Det er vanskelig å forstå at denne heterogene gruppen av teorier – som alle riktig nok er varianter av nykritikk – kan utgjøre en identifiserbar forståelsesform, og hva som ligger i begrepet "forståelsesform" når innfallsvinklene som faller inn under én forståelsesform, deler så lite. Men også disse teoriene synes å være felles om at de til en viss grad etablerer en metode for tekstundersøkelsen.
Hva er samlende for den siste forståelsesformen, den symptomale, som også kalles den "kritiske"?41 Her faller en rekke litteraturteoretiske bidrag og skoler inn i én fold: marxistisk litteraturteori, psykoanalytisk teori, poststrukturalisme, og kanskje også nyhistorisme. Har disse teoriene noe til felles som berettiger at de betraktes som varianter av én og samme forståelsesform? De har åpenbart ikke noe felles mål for den litteraturfaglige virksomheten. De har heller ikke noen felles metodikk. Men de synes å være felles om evnen til å avdekke nivåer i teksten som utsigeren selv ikke behersker eller er klar over:
41 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 43.
19
Tanken om ein symptomal lesemåte stammar frå den franske filosofen og vitskapsteoretikaren Louis Althusser, og har rett nok eit visst samband med Freuds psykoanalytiske teoriar. Men slik Althusser nyttar uttrykket, tener det først og fremst til å definere ein lesemåte som ikkje berre grip ein tekst som eit diktaregos originale diskurs, men som – ved sidan av å gjere greie for kva 'diktaren vil ha sagt' – også freistar å vise korleis ein under og ved sida av denne eine røysta, kan ane andre røyster, andre diskursar – eller som Althusser kanskje ville ha sagt det: svar på spørsmål som teksten ikkje ope stiller.
[...]
Den symptomale lesemåten bygger derimot på den forutsetningen at all menneskeleg praksis, også den litterære, er formidla, dvs. styrt av instansar ein ikkje har oversikt over til ei kvar tid [...].42
Teoriene i denne gruppen er sammen om at de alle har kapasitet til å bringe ut indre ideologiske spenninger i verket, de kan vise verket som "ein samklang av mange 'røyster' og mange 'taler'" og som "eit spel av mange motivasjonar".43 Kittang er opptatt av å understreke at det ikke er tale om "ein absolutt negasjon av den sympatiske tekstlesinga med si aksentuering av diktarmedvitets intensjonelle karakter".44 Tvert imot: "Den står ikkje nødvendigvis i motsetning til den sympatiske lesemåten[...]."45 I artikkelen er imidlertid de praktiske utslagene av disse skolenes omgang med de litterære tekstene tonet ned til fordel for det kritiske og gjennomskuende blikket denne forståelsesformen setter en i stand til å rette mot de to første forståelsesformene. Spørsmålet er ikke lenger primært hvordan ulike skoler innenfor litteraturvitenskapen definerer sitt objekt og målet for sin virksomhet og hvilke konsekvenser dette får for lesemåte og metodikk. Det handler om mer grunnleggende spørsmål som de to første gruppene av teorier ikke stiller: Hva er språk? Hva er et subjekt?
Svaret på disse spørsmålene gjør det mulig å betrakte de sympatiske og de objektiverende teoriene som naive med hensyn til subjektets og språkets status. Begge forutsetter at henholdsvis subjektet og språket har en enhet og sammenheng som gjør det mulig å knytte en avgrensbar erfaring eller mening til den litterære teksten. Symptomaltenkerne fører videre den metafysiske og epistemologiske skepsisen som Freud, Marx og Nietzsche ga stemme til, en skepsis som hviler på varianter av tanken
42 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 44. 43 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 54. 44 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 44. 45 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 44.
20
om at mennesket ikke er gjennomsiktig for seg selv. Det forstår ikke seg selv som psykisk individ, men er styrt av uerkjente seksuelle drifter; det forstår ikke seg selv som samfunnsmedlem fordi det er styrt av klasse, dvs. eiendomsforhold, og det forstår ikke seg selv som erkjennende individ, for så vidt som det er styrt av en uerkjent irrasjonalitet. Heller enn å være hevet over disse uerkjente sidene ved subjektet, er språket destabilisert av dem. Dermed er det usikkert og usikret som erkjennelsesredskap. Språket taler gjennom subjektet heller enn at subjektet taler gjennom språket, og teksten kan betraktes som en vev av (for subjektet) ikke- kontrollerbare stemmer. Å tilkjenne subjektet kontroll over teksten er å være blind for disse destabiliserende kreftene i subjektet som er satt i sving og manifestert i teksten.
Det er liten tvil om at artikkelforfatterens sympati ligger hos den siste av disse forståelsesformene. Men sympatien er nærmest strukturell: Det som i utgangspunktet presenteres som en drøftning av tre ulike, men presumptivt sammenlignbare lesemåter, kommer ut som en drøftning hvor to forståelsesformer kritiseres med basis i en tredje. Dette skjer gjennom en nivåforskyvning i begrepet "forståelsesform". Med den tredje forståelsesformen handler det ikke lenger om hvordan de ulike teoriene etablerer et litteraturvitenskapelig undersøkelsesobjekt som kan være bærer av mening, men om de metafysiske forutsetningene for etableringen av et slikt avgrensbart undersøkelsesobjekt. Dette andre nivået blir beskrevet for de to første teorigruppene, og da med ståsted i den tredje. Nivåspriken internt i forståelsesformbegrepet viser seg i at beskrivelsen av de to første teorigruppenes metafysiske og erkjennelsesteoretiske forutsetninger er del av den tredje forståelsesformen. De lesestrategiene som denne forståelsesformen avføder, bærer i seg den metafysiske og erkjennelsesteoretiske kritikken av de to andre.46 Nivåspriken viser seg også i hvordan oppmerksomheten mot de utematiserte forutsetningene organiseres. Det er først i forbindelse med presentasjonen av den tredje forståelsesformen at dette sjiktet i begrepet realiseres, men da slik at de identifiseres for de to første forståelsesformenes vedkommende, med ståsted i den siste.
Med utgangspunkt i dette nivåspranget intern i det sentrale begrepet kan vi kanskje si at Kittang strengt tatt bare omtaler to forståelsesformer: den naive og den kritiske. Teoriene i både den sympatiske og den objektiverende gruppen holder seg
46 Dette gjøres helt klart i beskrivelsen av forholdet mellom den sympatiske og den symptomale forståelsesformen: Den symptomale "rommar eit forsøk på å løyse dei teoretiske problema som ekspressivitetsteorien tilslører". (Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 44.)
21
med naive forestillinger om henholdsvis subjektet og språket, forestillinger som teoriene som faller inn under den kritiske forståelsesformen, tar på seg å avsløre.
Artikkelens allianse med den tredje lesemåten blir ikke leseren fullt ut klar over før hun ankommer drøftningen av denne posisjonen. Når dette er sett og forstått, oppstår en ny mulighet, nemlig at vi leser artikkelen bakfra, med utgangspunkt i den symptomale forståelsesformen. Da fremstår artikkelen som en tekst som har en klar problemstilling. Det styrende spørsmålet synes å være: Hvilke metafysiske forutsetninger ligger til grunn for ulike forsøk på å lese den litterære teksten som en meddelelse, som manifestasjoner av en uttrykksintensjonalitet? Svaret er at slike forsøk hviler på forutsetninger om eksistensen av et enhetlig subjekt og på tanken om språket som noe stabilt materielt eksisterende som forfatteren kan gjøre til middel for sitt mål. Teorigruppen som kalles objektiverende, fremstår som en inadekvat kritikk av uttrykksintensjonaliteten, fordi den selv rammes av symptomaltenkernes kritikk språket som noe gitt og stabilt. Kritikken av uttrykksintensjonaliteten kan først formuleres tilfredsstillende av symptomaltenkerne, dvs. fra mistankehermeneutikkens posisjon.
Det følger av denne strukturelle alliansen med den siste forståelsesformen at artikkelen knapt problematiserer denne teorigruppens grunnleggende for-dommer. Tvert imot, teoriene blir tatt på ordet og vurdert ut fra sine erklærte målsetninger. Med andre ord: Fordi artikkelen er "hjemme" i den siste posisjonen, har den med sitt opplegg ikke ressurser til å kritisere denne posisjonen, bare til å avgrense den mot andre som den ikke må forveksles med (Northrop Frye, T. S. Eliot), og å advare mot å dømme de omtalte teoriretningene på bakgrunn av vulgærvarianter av dem. Den har heller ikke stor interesse av å bedømme disse teoriretningene ut fra deres ulike metodologiske konsekvenser, de målene de etablerer for den litterære analysen, etc.
At mistankens hermeneutikk ikke kan kritiseres fra det standpunkt som (denne varianten av) mistankens hermeneutikk utgjør, er i grunnen selvsagt. Mistankehermeneutikkens kritiske lys faller sjelden på mistenkeren. For leseren av Kittangs artikkel er det til gjengjeld gode grunner til å undersøke den favoriserte posisjonens egne utematiserte forutsetninger, dens for-dommer. Er det opplagt at kritikken av subjektet som enhetlig er i stand til å rokke ved tanken om den litterære teksten som meddelelse? Er det sikkert at spørsmålet om forfatterintensjonen er riktig karakterisert som et spørsmål om forfatterens autoritet over teksten? Er det nødvendigvis slik at det å gjøre seg selv disponibel overfor teksten som meddelelse
22
innebærer en selvutslettende disponibilitet? En kan lure på om språkteorier som viser tekstenes innvevdhet i hverandre, deres intertekstualitet, strengt tatt er i stand til å rokke ved tanken om den litterære teksten som en helhetlig størrelse.47 Og ikke minst: En kan spørre om hvilken epistemisk posisjon denne mistankens hermeneutikk selv er formulert fra. Tåler mistanken å bli gitt en helt generell epistemologisk formulering uten selv å bli rammet? Det er stor forskjell på den mistanken som rettes mot en konkret forskningsinnsats og et konkret subjekt og den mistanken som rettes mot subjektet som sådan. Hvis det er en helt uspesifisert og ikke mer konkret grunngitt mistanke som gjelder subjektet som sådan og ikke et spesifikt historisk subjekt, er den da verd å ta hensyn til i spesifikke tilfeller?48
Mistankens lys faller i denne artikkelen også i mistenkelig liten grad på formalistisk og strukturalistisk litteraturteori i dens klassiske former. Formalismen nevnes riktignok i forbindelse med den objektiverende lesemåte, men den gjøres ikke til gjenstand for en mer inngående kritikk av den sorten ulike varianter av nykritikken blir det.49 Årsaken til dette er neppe at f. eks. den tidlige strukturalismen ikke kan karakteriseres som objektiverende eller scientistisk.50 Det kan bedre forklares med at den strukturalistiske språktenkningen har i kim den desentreringen av subjektet og språket som kommer til full utfoldelse i den symptomale forståelsesformen. Uten å måtte forkaste den grunnleggende språktenkningen har strukturalismen i dens poststrukturalistiske versjoner – blant annet med mer vekt på parole enn på langue, og med mer vekt på bevegeligheten i systemet enn på det statiske språksystemet selv –
47 Jeg vil gi et forslag til svar på disse spørsmålene i kapittel 3. 48 Jeg vil komme tilbake til disse spørsmålene under 1.3.3. 49 Det blir heller lagt vekt på at formalismen ikke rammes av kritikken om at de objektiverende lesemåtene har en tendens til å løsrive teksten fra de historiske eller sosiale rammene for den litterære produksjonen: "Ei bevisst utforsking av diktingas spesifikke trekk er sjølvsagt ingen kritikkverdig ting, men tvert imot av den aller største betydning for litteraturforskinga, vel å merke dersom det blir gjort som ledd i ei vidare vitskapleg målsetting. Dette var blant anna tilfellet med dei russiske formalistane, som understreka verdien av å underkaste diktingas litteraritet eit inngåande vitskapleg studium, utan at dei historiske og sosiologiske rammene for den litterære produksjonen av den grunn vart benekta. (Tvert imot stod vel helst eit fornya arbeid med litteraturhistoriske problemstillingar på dagsordenen for mange formalistar, da skolen av ekstra-litterære årsaker slutta å eksistere rundt 1930.)" (Kittang: Litteraturkritiske problem, ss. 41–42.) 50 Det er verd å merke seg at presentasjonen av begrepet forståelsesform i Litteraturvitenskapelig leksikon underordner strukturalismen den objektiverende forståelsesformen: "Delvis som en reaksjon på denne lesemåten ser den objektiverende forståelsesform teksten som en estetisk gjenstand, som et språklig objekt som kan underkastes litterær analyse. Teoriretninger som kan underordnes denne forståelsesformen, er bl.a. amerikansk nykritikk, russisk formalisme og pragstrukturalisme." ("forståelsesform" (usign.) i Lothe, Refsum og Solberg (red): Litteraturvitenskapelig leksikon, s. 82.)
23
inngått allianser nettopp med freudianske, nietzscheanske og marxistiske teoridannelser. Med andre ord: Selv om strukturalistisk litteraturteori er objektiverende, så legger den likevel godt til rette for kritikken mot den objektiverende forståelsesformen som Kittang formulerer. Derfor nevner han den faktisk først i forbindelse med den symptomale forståelsesformen, som en av forutsetningene for denne:
Dei ulike disiplinane som – med sosialantropologen Claude Lévi-Strauss' metafor – har sett seg føre å 'oppløyse mennesket' for dermed å lære det betre å kjenne, har alle saman det fellestrekket at dei prøver å overvinne dei vanskane som tanken om eit einskapleg, ureduserbart og fritt skapande subjekt fører til. Dette gjeld for den strukturelle lingvistikken, med sine forestillingar om dialektikken mellom den individuelle 'parole' og den strukturelle 'langue'. Det gjeld også for psykoanalysen.51
Artikkelens vansker med strukturalismen blir ytterligere understreket idet Kittang, av redsel for at den skal oppfattes som underordnet den symptomale forståelsesformen, går langt i retning av å legge den inn under den sympatiske forståelsesformen.52 Slik fremstår strukturalismen som strukket ut mellom alle de tre kategoriene. Er det et tegn på at strukturalismen er en usedvanlig kompleks og ikke-kategoriserbar teoriretning, eller ligger vanskene i selve kategoriseringssystemet, som opererer på for mange nivåer og er uegnet til kategoriseringsoppdraget? Trolig er den siste forklaringen den beste.
"Tre forståingsformer i litteraturforskinga" er riktig nok en klassiker i norsk litteraturvitenskapelig teori, men artikkelen er ikke uten videre til hjelp for den som
51 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 46. 52 "Det er difor viktig å avgrense den symptomale tilnærmingsmåten frå visse variantar av nyare strukturell litteraturanalyse, som også hevdar å vise korleis litterære tekstar ikkje er eit subjekts intensjonelle meiningsformidling, men manifesterer visse underliggande og ubevisste strukturar. Også her gjer det seg nemleg gjeldande ein viktig forskjell i sjølve 'kunnskapsobjektet'. Hos den strukturalistiske litteraturforskaren er nemleg begrepsparet manifestasjon/struktur ('parole/langue'), som utgjer grunnlaget for metoden, heile tida avhengig av ein underliggjande kommunikasjonsmodell. Dette ser ein f. eks. hos Roman Jakobson. Sjølv om han i sin 'poetikk' analyserer litterær (og annan) språkbruk som eit komplekst samspel mellom funksjonar, så dreier det seg alltid om ein bodskap ('message') som skal formidlast, og strukturane er 'kodar' som bodskapen blir (instrumentelt) formidla gjennom. Sagt på ein annan måte: det er liten prinsipiell forskjell mellom hermeneutikarens forestilling om eit ekspressivt forhold mellom den individuelle meddelinga og dei allmenne samanhengane, og strukturalistens syn på forholdet mellom manifestasjonen og det (semantiske, fonologiske eller ideologiske) systemet den manifesterer." (Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 48.)
24
vil forsøke å systematisere og forstå bedre metodemangfoldet i moderne litteraturvitenskap, slik Lothe hevder at den er. Til det er artikkelens sentrale begrep for uklart formulert og for inkonsekvent praktisert. I praksis glir metodologiske spørsmål inn og ut av artikkelens problemfelt alt ettersom hvor relevante de er for karakteristikken av henholdsvis den første og den andre lesemåten, for så mer eller mindre å forsvinne når drøftningen finner "hjem" til sin utgangsposisjon.
Tar vi i betraktning Kittangs sympati med symptomaltenkerne i "Tre forståingsformer i litteraturforskinga," virker det i grunnen åpenbart at han ikke har som intensjon å levere brukbare kategorier for å rydde opp i metodemangfoldet. Kanskje griper en bedre artikkelens ånd ved å lese den som en metodekritisk artikkel, som en kritikk – om enn formulert med en rekke forbehold, og uten at forfatteren uten videre vil forkaste de metodiske innfallsvinklene han kritiserer – av den tilliten til vitenskapelig arbeid som ligger til grunn for ønsket om å gi tekstanalysen et metodisk grunnlag? Riktig nok roses formalistenes vitenskapelige ambisjoner, men er denne rosen overbevisende innenfor artikkelens opplegg? Når spørsmålet om metode knapt reises i forbindelse med de symptomale teoriene, skyldes det kanskje at deres erkjennelseskritiske perspektiv overført på og anvendt innenfor litteraturvitenskapen knapt kan være utgangspunkt for å etablere en vitenskapelig metodikk, men snarere synes å levere premissene for kritikken av et slikt prosjekt? Representerer artikkelen det en kunne kalle en epistemologisk vending i norsk litteraturvitenskap, en vending som forskyver den litteraturteoretiske oppmerksomheten bort fra metodologiske spørsmål og over på erkjennelsesteoretiske og erkjennelseskritiske spørsmål?
Spørsmålet kan også stilles på denne måten: Skal det hermeneutiske perspektivet teksten gjør krav på å anlegge, ses som en implisitt kritikk av et positivistisk vitenskapssyn? Flere av de teoretikerne Kittang henviser til innledningsvis i innkretsingen av sitt problem (Kuhn, Habermas etc.), er bidragsytere til avsløringen av positivismens grunnforutsetninger. Både den første og den andre forståelsesformen – som artikkelen altså er kritisk rettet mot – rommer teorier som historisk sett har en positivistisk forankring. Kanskje vi forstår bedre både hva som foregår i "Tre forståingsformer i litteraturforskinga" dersom vi tar utgangspunkt i striden omkring positivismen?
