Shochiku, historiske pussigheter frem til femtitallet

 Som nevnt tidligere kom den japanske nybølgen ikke fra det intellektuelle filmmiljøet, slik som i Frankrike, men fra studiosystemet og da hovedsakelig Shochiku studioet. Shochiku er en av Japans eldste studioer, stiftet i 1896 som et selskap som produserte kabuki og i 1920 begynte de å produsere film. Det var et progressivt selskap som brukte studioene i Hollywood som mal og mål. Japan er jo som kjent et meget konservativt land, og hvis vi ser på filmhistorien deres så er det nok av pussigheter å trekke frem. Det var for eksempel kun menn som spilte i filmer - slik som vi kjenner det fra Viktoriatiden i England. Shochiku var det første studioet som brøt den "regelen" og lot kvinner spille i film. En ting man må forstå med Japansk film i begynnelsen var at de - i motsetning til vesten - ikke ville vise virkeligheten. 

Hvorfor vise frem virkeligheten? Den er der jo hele tiden. Donald Ritchie skriver om at det naturlige i Japan har en annerledes definisjon enn vesten. Han bruker eksempelet med de japanske hagene og den spesielle måten de ser ut på. En hage som er stelt og klippet er naturlig. En hage som ikke er klippet og stelt er bare uflidd. Sånn er det med filmen også - en film som ikke viser tydelig at det er skuespill er ikke en film, det er bare dårlig arbeid. 

Shochiku hadde som nevnt over Hollywood som mal og mål og Hollywood hadde et mer realistisk tilsnitt til filmene sine, dermed ble Shochiku et mer progressivt selskap. Det var det først selskapet som begynte med lyd, noe man brukte lang tid på å innføre i Japan. Lydfilmen ble ikke ordentlig satt i bruk før på midten av 30-tallet, noe som hadde med de meget populære benshi'ene å gjøre. En benshi var en forteller som fortalte filmen man så. Han satt i salen og fortalte historier som passet til bildene. Ritche skriver at noen av benshiene ble umåtelig populære og det japanske publikummet brukte lang tid på å kvitte seg med den uvanen (mitt ord) å ha en forteller i salen.

Shochiku sitt kjernepublikum var kvinner og husmødre. De spesialiserte seg på Shomin-geki som er en realistisk stil med fokus på vanlige mennesker og arbeiderklassen. Ozu ble en populær regissør hos Shochiku med filmer som "Late Spring"og "Early Summer". 

Etter andre verdenskrig var det krise i Japans filmmiljø. De første årene var det sterk sensur av amerikanerne, der man ikke hadde lov til å lage filmer med reaksjonære tilnærminger (noe som i og for seg er greit). Det sies at femtitallet var en gullalder i Japansk film. Kurosawa ble en internasjonal størrelse med episke jidaigeki og med Godzilla klarte de å bearbeide traumet etter Hiroshima og Nagasaki. Shochikus representant for gullalderen var Ozu, som blant annet laget ”Tokyo Story” som i dag en kanonisert og hyllet nesten like mye som ”Citizen Kane”. 

Shochiku var jo et studio formet etter Hollywood og slik som Hollywoodstudioene var det ikke bare produksjon og distribusjon som var butikkdriften – det var også å eie kinoer. Shochiku er ikke et særstilfelle når det gjelder studiodrift i Japan. De fleste store selskapene var bygd opp på samme lest. Det at nybølgen startet ut fra Shochiku  har en stilistisk pussighet ved seg med at de første nybølgefilmene var presentert i Cinemascope, som seg hør og bør fra de store studiofilmene. Cinemascope var et filmformat som skulle trekke folk tilbake til kinoene med å gjøre bildet mye større, enn som var mulig på fjernsynet. Japan var raske til å kjøpe inn Cinemascope linser og hadde i 1956, bare tre år etter at Cinemscope ble første gang brukt i Hollywood, insatlert cinemascope linser i over tusen kinoer rundt i det Japanske land. Men det var bare utenlandske filmer (les. Hollywood store A filmer) som kunne bli vist, så da begynte Japanerne å produsere filmer i scope allerede da, for å kunne vise frem prakten de hadde allered kjøpt og installert. 

I morgen skal jeg ta for meg fjernsynets innvirkning på Shcochiku - og at de da bestemmer seg for å velge en ny retning.