Taiyozoku-filmer - en forgjenger til Shochiku Nouvelle Vague

I går skrev jeg om kort om de forskjellige filmstudioene i Japan som eksisterte under den Japanske nybølgen, og i dag vil jeg utbrodere litt mer om noe som skjedde rett før den brytningen: Taiyozoku-filmer. Det var særlig en filmskaper som står igjen og det var Kô Nakahira, som står i en særstilling med filmen Crazed Fruit (1956). 

Taiyozoku er et betegnelse på ungdom som på midten av femtitallet var som ungdom i de fleste andre land - fremmedgjorte, late og med for mye fritid . I Michael Raines essay om Crazed Fruit, sammenligner han de med den samtidige amerikanske rockekulturen, med James Dean i spissen. The rich and the bored. Som det står i traileren til filmen: They belive in nothing; Have no future; Trust only themselves.

Det er flere grunner til at det kom Taiyozoku-filmer. Etter krigen ble det produksjonstopp for mange av selskapene og de fikk ikke startet ordentlig igjen før på 50-tallet. Nikkatsu begynte å lage filmer igjen i 1954 og de produserte mange filmer basert på høylitteratur, noe som førte til at de i 1956 var nesten konkurs. De fikk samtidig en større konkurranse fra nye selskaper, slik som Toei, som lagde monsterfilmer og hadde double-bill. De måtte finne en ny type film som trakk ungdom og var billige å lage. 

Taiyozoku var et begrep som ble ble introdusert i særlig to romaner: Season of the Sun (1955) og Crazed Fruit (1955) som begge var skrevet av Shintaro Isihara (som i dag er høyrevridd guvernør i Tokyo.) Disse bøkene ble ekstremt populære og uten mange monstre eller andre fordyrende effekter var de billige å lage. Nikkatsu laget like så godt to filmer på rappen og i 1956 kom Season of the Sun (regi: Takumi Furakama) og Crazed Fruit som var en oppfølger. Daiei presenterte også en film Punishment Room (regi: Kon Ichikawa), som kom ut før Crazed Fruit. De to første filmene, Seasons og Punishment Room, blir ikke snakket så mye om i dag, for disse filmene er visst nok ganske dårlige. Crazed Fruit derimot har beholdt sin klassikerstaus, og er i dag blant annet gitt ut som Criterion utgivelse.

Det som gjorde at disse filmene, eller rettere sagt, den filmen, var et slags forskjelv før Shochiku Nouvelle Vague rystet Japansk filmindustri var en blanding av billig og rask produksjon, på kant med det borgerlige samfunnet og en filmskaper med en tydelig signatur alá: caméra stylo! Truffaut var en stor fan av filmen. En scene i filmen der hovedpersonen tydelig begjærer en ung jente skrev Truffaut senere om. Rain forteller: 

For Truffaut, who saw the film by accident, these “bulging trunks” exemplified the “absolute simplicity and clarity” of a film made up of a series of blunt but striking images, as opposed to the “smooth cooking sauce” of mainstream cinema, which flowed into a preexisting mold. Truffaut used the film to attack the administration at the Institut des hautes études cinématographiques, the French film school, for training a generation of assistants who were so afraid of failure that they had lost the courage to put their own personality on the screen. Nakahira, for Truffaut, was a kind of primitive auteur, who shot his film by intuition, in just seventeen days.

Spørsmålene man må stille seg videre er da om man kan se på denne lille Nikkatsu Nouvelle Vague som en begynnelse på den store Shochiku Nouvelle Vague, eller om den ikke hadde noen innvirkning? Denne filmen har ingenting av det politiske budskapet som Shochiku Nouvelle Vague hadde. Den har i ettertid blitt stemplet som en auteurfilm, selvom Kô Nakahira ikke laget noen andre "store" filmer. Han endte sitt (film)liv med å lage filmer på kontrakt for Shaw Brothers i Hong Kong (og den sise filmen han lagde var en remake av Crazed Fruit). Men den var ung, den brøt regler og den utfordret. 


Jeg tror jeg sier meg enig med Rain når han sier at den største innvirkningen denne lille bølgen hadde var å la filmselskapene stole på de unge regissørene og manusforfatterne og lot de slippe til. Så bar enoen år senere begynte Shochiku Nouvelle Vague. Mer om den senere.