Gunnar Iversen og Ole Solum har i disse dager gitt ut boken ”Den norske filmbølgen – Fra Orions Belte til Max Manus” som er et forsøk på definere en moderne norsk filmkanon. De velger å gå ut fra Orions Belte for der, mener de, startet den nye norske trenden som er handlingsfilmen. Før Orions Belte hadde man hatt en norsk film som var inspirert av europeisk modernisme. Idéfilmer, kaller Iversen og Solum disse. Filmene trengte ingen handling, men var tuftet på en idé som vi kjenner fra den modernistiske europeiske filmen, og disse filmene ble et intetsigende ork for publikum. Ideene var ofte sterkt politiserte og håndverket var ikke så godt. Det finnes selvfølgelig unntak, Anja Breien for eksempel, som lagde virkelig gode idéfilmer. Hun er også med i boken der Hustruer 2 blir analysert.
Så hva kan vi si om den norske filmbølgen? Det Iversen og Solum skriver er at den norske filmen har hatt en eventyrlig suksess fra tidlig 80-tallet, da det beryktede september mordet skjedde. Samtlige filmkritikere i Norge gikk sammen på den norske filmfestivalen og sa at Den norske filmen var død for de. Den var dårlig og dette er bunnnivået. 30 år senere er det over en million nordmenn som er på kino og ser Max Manus. Det er jo en suksesshistorie, men er det en filmbølge? Hva slags andre bølger er vi kjent med i filmen? Antageligvis den mest kjente bølgen er den Nouvelle vague, den franske nye bølgen, filmene til Trauffat, Godard og andre filmintelektuelle i Frankrike på 60-tallet. Men en viktig forskjell mellom den franske nye bølgen og den norske filmbølgen er at den franske nye bølgen hadde et slags regler. Den var samlet i opprøret mot cinema du papa. Den norske filmbølgen er ikke en reaksjon til noen form for filmhistorie. Den forholder seg ikke til noen regler. Den norske filmbølgen er satt sammen av forfatternes favoritter. Gode filmer. Men det er da ingen bølge. Hvis det er noe så er det et regnskyll.
To be cont…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar