Jan Knutzen

Jan Knutzen har vel blitt en ringrev i det norske filmmiljøet. I animasjonsfilmsnummeret til Z står det i en bisetning at når man i gamle dager ville lage animasjonsfilm kunne man få låne et kamera av Jan Knutzen og begynne eksperimenteringen. Men hva slags større tilknytning Knutzen har til animasjonsfilmen vites ikke, for hans virke ligger i er dokumentarfilmen.

Knutzen ble født 29 juni 1943 i Oslo av kunstnerforeldrene Walter og Brit. Walter var keramiker og Brit billedhogger. I 1965 fikk Knutzen jobb hos Norsk Dokumentarfilm der han jobbet som klipper, fotograf og regissør. Dette selskapet lagde mest opplysningsfilmer, og det er ennå lenge til vi får de kjente Knutzen-filmene, som han er kjent med nå.

Han jobbet i Norsk dokumentarfilm til 1972, da han hadde oppdaget det radikale filmmiljøet FilmCentrum i Stockholm og sammen med blant andre Sølve Skagen og Malte Waldman prøvde å lage noe tilsvarende i Norge.

Det ble til Film sentralen som skulle fungere som en produksjons- og distribusjonssentral i ”kamp mot film- og kinomonopolet!” (Østrem, 1992, s.79) Knutzen var da med å lage flere dokumentarer og hadde regi sammen med Sølve Skagen på ”Stå på” som kom i 1976 og i 1979 ”Tvers igjennom lov” sammen med Malte Waldman.

I 1977 fikk Knutzen penger til å lage filmen ”Svalbard – Norsk Land” men denne filmen ble ikke ferdig før i 1993 med en annen tittel ”Svalbard i sort/hvitt og farger” Denne filmen kommer vi tilbake til senere.

I 1979 fikk Knutzen Statens treårige arbeidsstipend, og ”benyttet studiet til nyorientering” (Iversen, 2003). Denne nyorienteringen var grunnlaget for det vi i dag kjenner som Knutzen-filmen. Gunnar Iversen skriver:

Filmene til Jan Knutzen er noe helt for seg selv. De tilhører så å si sin egen genre. En Knutzen-film kjenner man igjen med én gang; på den slentrende kjølig-ironiske tonen, den essayistisk prøvende stilen, den hemmelighetsfulle serien av assosiative sprang og kontraster, den pregnante formviljen, den coole og ofte idiosynkratiske bruken av jazzmusikk, og Per Christensens kommentatorstemme med sin særegne intonasjon og tonefall. I sine filmer forener Jan Knutzen det lette og elegante med det underfundige og dypsindige

Den første filmen som hadde en slikt karakteristisk stil var På sporet av Lars Hartvig den kom ut i 1984 og var et portrett av den psykisk syke og ofte innlagte kunstmaleren Lars Hartvig. Det var i denne filmen Knutzen første gang brukte Per Christensen spørrende stemme, noe som har blitt et slags varemerke. Men Evy Rehanne Nilsen skriver i sin masteroppgave om Knutzen om filmen Fragmente aus Norwegen der Knutzen bruker en tysk forteller at det er den samme slentrende og tvilende stilen og at det virker som den spesielle forteller stilen: “(…) er et direkte resultat av instruksjonen Knutzen selv har gitt intonasjon og tonefall.” (Nilsen, 2006, s. 27) Så varemerket av en slentrende stil og tvilende forteller er en Knutzensk vri. Knutzen sine filmer blir også ofte beskrevet som refleksive. Dette vil jeg komme tilbake til senere, men det er et vesentlig poeng med Knutzen-filmene.

Det er stille i mine kilder om hva Knutzen gjorde mellom -84 og frem til hans store år på Grimstad i -93, men jeg må bare anta at han jobbet med stilen sin og de forskjellige kortfilmene sine. For i 1992 kom både Funkis og Kunstens møte med filmen og i -93 kom, som tidligere bemerket, Svalbard i sort/hvitt og farger. I 1994 kom det som regnes som hovedverket til Knutzen Boplicity.

Disse filmene har alle det som vi nå kjenner som Knutzen-film. I 1997 kom Kameramuseet og i år 2000 kom han med to filmer: Det 20. århundre i Oslo – sett gjennom kameraøyet og Fragmente aus Norwegen, som var en oppdragsfilm til verdensutstillingen i Hamburg i 2000.

Evy Rehanne Nilsen har i intervjuer med Knutzen gjort i 2006 blitt fortalt at han holder på å lage en film til En liten historie om foto, men som til dags dato ikke har hatt noen offentlig premiere. Vi kan vel bare glede oss.